Blind høne finner også korn.. Ok.

Jeg tror kanskje jeg har litt tungt for det. Den eksistensielle krisen som jeg skulle hatt for tre år siden, har dukket opp nå.

Jeg har gått fra "nå er det jaggu en aldri så liten mulighet til at jeg er i ferd med å dø, men det er det jo ingen grunn til å bli helt oppkava for heller, verden går jo videre for dere andre" til å vurdere om jeg burde ha servert en aldri så liten fuck til akkurat dette, og et par andre ting.

Jeg trodde på et tidspunkt at jeg hadde samlet sammen all shitten min, og var rimelig fornøyd med meg selv, men det var helt til jeg fant ut at jeg satt igjen med summen av all den shitten jeg hadde spist og nå prøver jeg å finne motivasjonen min igjen.

Det er dager jeg står med henda i været takker for meg og sier at dette har vært et eventyr for svarte faen! Men eventyret fortsetter likevel, og hver dag begynner jeg på nytt. Jeg klarer det som regel bra, men så er det dager man gruser trynet sitt igjen og man prøver å motivere seg med siterte gullkorn om livet. For meningen med livet er et liv med mening sies det.

Seems legit og det hjalp jo noe så jævlig.

Jeg er stressa, sover dårlig og jeg har vondt i magen. Legen min ville ha en driteprøve for en evighet siden som jeg stadig "glemmer", for det er jo ikke så lenge siden sist jeg sutret  til legen, og da ble jeg penetrert med et kamera opp i urinrøret mitt. (Du kan lese om det her)
Jeg er ikke helt dum heller, jeg har visse antakelser om hva som vil skje dersom jeg blir invitert til en sjekk av rompa mi.

Det er ikke slik at jeg er nede, det er bare at jeg trodde jeg hadde alt sammen under kontroll, ryddet og bretta sammen, og så viser det seg at jeg sitter her og har lost my shit.
En venn sendte meg denne videoen og sa; "Get your shit together and put it in a shitmuseum"
 

xIAfCupuZ3w

(Trykk på bildet for å spille av)

Det er ikke sånn at ingenting engasjerer meg lenger; når det er snakk om å rote det litt til og vispe sammen litt shit, så er jeg kjempeflink! Da sitter jeg forventningsfull mens jeg fniser og venter på at det skal blåse opp i trynet mitt, mens jeg ser hvor langt jeg kan tøye strikken før den revner og pisker ut øyet mitt. Da sitter det noen og river seg i håret, spør hva vi skal gjøre med meg og jeg lurer på om det faktisk var et spørsmål som var rettet til meg? For jeg vet da for faen ikke!

"Livet består ikke av ord. Livet består av realiteter" sies det. Og med det i bakhodet
spiller jeg Wordfeud mot tilfeldige på mobilen min for å roe meg ned, vinne, og ødelegge en annens realitet.
Jeg legger inn et bra ord på en godt valgt plass, og høster inn masse poeng før motspilleren velger å avslutte spillet. Jeg ser vantro på mobilen min med åpen munn før jeg henter frem alle de styggeste ordene jeg kan. Jeg er nøye på uttalelse og tonefall mens jeg roper det til helvete ut i rommet og er så avslappet som bare det.

"Drep ikke fluen på din venns panne med en øks"

Faen, det var godt du sa! Det er sikkert lettere med hammer.

 
"If you should ask then maybe they'd
Tell you what I would say
True colors fly in blue and black
Bruised silken sky and burning flag
Colors crash, collide in bloodshot eyes
.....This desperation
Dislocation
Separation, condemnation
Revelation in temptation
Isolation, desolation
Let it go"
 
 
U2- Bad
(Fant ikke en video med litt mindre Bono)


 


 

 
 
 

Halvt grønnsak spiser kylling og suppe

Tilbakeblikk:

En sykepleier har funnet ut at jeg sliter rundt måltider. Jeg klarer greit å tygge og svelge maten min hvis jeg konsentrerer meg litt om det. Problemet ligger mer i å skulle manøvrere alt med den venstre hånden, når hele den høyre siden min trekker meg ned som et lodd.

Jeg graver rundt i maten min for å få den på gaffelen, uten at jeg har den andre hånden å hjelpe til med. Jeg skyver alt ut av tallerkenen og soper det litt rundt over nattbordet før det stopper i tallerkenen sammen med papirbiter, hår og bomullsdotter. Når ting endelig er på gaffelen, prøver jeg å finne ut hvor munnen min befinner seg i mitt nye, skjeve ansikt, og det er jo ganske utrolig at retningsansen på så korte avstander har gått så til de grader til helvete.

Jeg løfter gaffelen og styrer den til munnen, som jeg vet av lang erfaring er litt nedenfor midten, og så klarer jeg å sneie gaffelen mot øret mitt og stikker meg på haka.
Jeg klapper deretter gaffelen bort etter kinnet mitt i retning munnen helt til jeg treffer i tenna som jeg har satt frem i ett snerr og et lydløst "Helvete".

Det genererer så mye irritasjon rundt måltidene at jeg ikke gidder å ta meg bryet med å spise hvis jeg ikke er veldig sulten og maten er lett å få ned.

Sykepleieren fikk et innblikk i dette begredelige scenarioet da hun passerte meg ved middagen i går, der jeg jobbet iherdig og var alt annet enn zen. Nå har hun sikkert snakket med ergoterapeuten og når ergoterapeuter sitter inne med fornuftige løsninger på helt dagligdagse gjøremål, blir de så ivrige at man nesten må roe de til helvete ned et par hakk før man kan slippe de til.

Før jeg visste ordet av det var jeg på krøpling-opplæring igjen, med en ergoterapeut som satt kveilet rundt meg, og styrte armen min mot en tallerken med kyllinglår med ris og salat.

Selvfølgelig var det kyllinglår med ris til middag i dag.

Ergoterapeuten syntes det var lov å jukse litt, tatt i betraktning menyen vi hadde foran oss. Hun renset kyllingen og brettet fingrene mine rundt gaffelen, og begynte å skuffe mat over på den ved å styre hånda mi. Her skulle jeg komme inn og navigere det hele med kniven, skyve av det overflødige og passe på at det var en fin kombinasjon av ris og kylling, og så gjøre tegn til at det var klart.

Hun løfter hånden min som holder gaffelen, og styrer den mot munnen min mens hun puster meg i nakken på ergoterapeutisk vis. Det er min jobb å åpne munnen, det blir liksom litt lettere slik. Jeg tygger og svelger og er ganske utakknemlig for middag-scenarioet som i grunn ikke er så forbanna trivelig i dag.

Ting er liksom ikke som det pleide å være under måltidet lengre. "Vi" trengte bare meg til å spise og å skrape tallerkenen, men nå er det nye bedritne tider og jeg sitter her å gaper i et realt gruppearbeid hvor jeg har fått den kjipeste oppgaven av oss. Derfor later jeg som at jeg er mett og legger meg i sengen igjen.

Jeg har ligget i sengen og virkelig elsket livet helt siden kyllingmiddagen og nå har noen kommet med ny mat til meg.



Suppe. La meg bare miste siste rest av verdighet.
 

Jeg er halvt grønnsak, sitter i rullestol og sikler. Jeg bruker 20 minutter på å komme meg på do, og nå har jeg fått diaré. Life just keep on giving.

 
"And I am alone, so don't speak
I find war, and I find peace
I find no heat, no love in me
 
And I am low and unwell
This is love, this is hell
This sweet plague that follows me"
 
 
Keaton Henson - Flesh And Bone


 

Fysioklovn

Tilbakeblikk:

Det kom en liten blåkledd dame marsjerende mot meg mens jeg var veldig opptatt med å planlegge comebacket mitt. Hun bråstoppet dramatisk opp ved siden av sengen min, og det så ut som om hun skulle begynne å klappe på en usynlig vegg mellom oss for å more meg. Jeg tenkte at hvis hun begynner å blåse opp noe i nærheten av et ballongdyr til meg, så blir jeg helt nødt til å drepe henne. Hardt. Den lille blåkledde hadde en assistent med seg som sto litt i bakgrunnen og studerte oss. Han stirret på meg, hun stirret på meg og jeg stirret på både han og henne, og sånn holdt vi på akkurat litt for lenge.

Damen presenterte seg med navn og fortalte at hun var min fysioterapeut mens jeg var på sykehuset. Så pekte hun på den unge mannen som sto bak henne og forklarte at han var en student som skulle følge oss - hvis det var i orden for meg? Jeg er ganske riktig litt aggressiv for tiden, men jeg er på ingen måte vanskelig, så hvis han ville se et eksemplar på en av livets tapere, så hadde jeg mye å by på akkurat nå, tenkte jeg medgjørlig og tørket meg på haka.

Det viser seg at fysioterapeuter synes å være like lite opptatt av intimsoner som ergoterapeuter og gynekologer, det er derfor jeg ikke er så ivrig på fysioterapi. Jeg synes det er mer viktig med en raus meter mellom oss, men nå sitter det en merkelig liten dame og besudler min intimsone mens hun stirrer meg dypt inn i øynene. Jeg er ikke i nærheten av komfortabel og begynner å le. Fysioterapeuten ser på det skjeve ansiktet mitt mens jeg ler, og hermer ved å le ut av den ene munnviken sin. Jeg er ganske imponert over parodien hennes og ler litt hardere mens hun prøver å fange blikket mitt som søker forbi hennes og ut av vinduet.

Hva man må igjennom, dette er faen ikke til å tro!

Den lille rare damen klatrer opp på benken bak meg mens studenten holder meg oppreist slik at jeg ikke skal ramle sammen og skli ned på gulvet foran benken, og jeg sikler. Fysioterapeuten drar hånden min over låret mitt og over benken og over på et rullebord.

De legger meg på ryggen, og fysioterapeuten løfter den ubrukelig hånda på panna mi og drar den over ansiktet mitt noen ganger. Jeg må bare stole på fremdriftsplanen hennes, for her kan hun gjøre mye morsomt. 

Hvis hun ville, kunne hun ha gjemt seg bak ryggen min og hermet etter tullelydene mine mens hun viftet hånden min frem og tilbake og hånet meg for å være åndssvak. Hun kunne sagt noe sånt som "Opp med hånda dersom du er så dum at du trodde Forrest Gump var basert på en sann historie!". Også ville hun løftet hånden min i været, og jeg hadde kanskje vært ærlig og løftet den andre hånden, fordi jeg i et svakt øyeblikk hadde latt meg rive med av filmen, og stusset over at Forrest Gump var grunnleggeren av Apple.

Jeg kan rett og slett ikke skjønne om det ikke hadde vært veldig fristende for henne å være så kreativ når jeg sitter her og sikler, og nærmest trygler om å bli harselert med. 

Det er nøyaktig slikt jeg ville jeg brukt dagene til hvis jeg var fysioterapeut. Jeg burde ha blitt fysioterapeut. 

Den lille rare blåkledde damen ligger nå i armkroken min og koser med fjeset mitt med den livløse hånda mi. Jeg holder på å le meg i hjel fordi det er veldig morsomt - og litt trist - og fordi jeg ikke kan gjøre annet enn å le av dette. Jeg lider meg gjennom krøplingkosen hun utsetter meg for, og innser at det ikke er noe tid å miste. Jeg må tilbake til en fysioterapifri hverdag. 

 
"Vad jag tror är att om vi skiter i det och inte gör ett piss,
så kommer nog tiden att lösa hela grejen,
för tiden har en sån magisk effekt på oss.
Mañana mañana, eller manana manana som vi säger.
Skjut på det, skjut på det, skjut på det."
 
Timbuktu - Det löser sig


 

And "The Mother of the Year" goes to..Not me!

Jeg leste om en mamma som med hånden på hjertet kunne si at hun var blitt et bedre menneske av å få barn. Jeg tenkte litt på det, vurderte meg selv, og kom fram til at det gjelder sikkert ikke for alle. I hvert fall ikke for meg, men så legger jeg ikke hånden på hjertet for noe.

Kanskje hvis jeg får et hjerteinfarkt, da er det sikkert naturlig å ta seg til hjertet.

Noen ganger blir det det bare mer tydelig hvor dårlig menneske jeg har blitt etter at jeg fikk barn. Særlig når jeg er midt i å oppdra barnet på en veldig upedagogisk måte, og jeg innser at jeg burde ta meg sammen og innrømme at jeg tok feil, men heller velger å gjøre noen feil til, fordi det viser seg at jeg har presset fallhøyden så voldsomt at det er lettere å dytte ungen ned enn å hoppe selv.

Vi sto foran ytterdøren og så på hverandre og ventet på at den andre skulle låse opp så vi kunne presse oss inn som førstemann. "Lås opp da!»" sier barnet forvirret og ser på meg. "Jeg har ikke nøkkelen!" svarer jeg og gir tegn til at barnet skal sjekke i lommene sine. Barnet sjekket samtlige lommer, og det viste seg at det var alt annet enn nøkler i dem. "Jeg har den ikke, og det er din skyld for jeg ga den til deg i sted!" sier hun hissig, og jeg irriterer meg umiddelbart over at skylden skal flyttes over på meg når man plutselig står der i en knipe. "Nei, jeg har ikke fått noe nøkkel!" svarte jeg irritert, men passet på å være litt voksen og sa "Det hjelper ikke å stå foran døren og fordele skyld!" Så avsluttet jeg med "I hvert fall ikke hvis den ikke er min!"

"Hvor i helvete er den forbanna nøkkelen for faen?! Du låste døra!" snerret jeg mens vi ransaket bilen. Jeg hadde mistet all kontroll og bannet heftig. Jeg kjeftet på ungen fordi hun ikke tar vare på tingene sine og fordi dette var for faen min nøkkel. Hun har mistet sin og nå kommer vi oss for helvete ikke inn!

Jeg var så irritert at jeg klasket hånda i panna og dro pannehuden med øyelokk og overleppe ned mot halsen min mens jeg presset ut "For heeeeeelveeeette da!" og lot øynene rulle rundt i innfatningene sine. Jeg kommanderte ungen til å hjelpe meg og lete hardere etter nøkkelen, siden det tross alt var hun som hadde mistet den, og jeg syntes jo selv at jeg var veldig snill som hjalp til med å lete, enda det ikke var jeg som hadde rotet bort den jævla nøkkelen! Jeg irriterte meg over at hun ikke lette mer enn på samme stedet hver gang, mens jeg derimot lå på knærne i den skitne bilen og presset meg ned for å se under bilseter og matter. Jeg trampet rundt bilen mens jeg bannet og sparket i grusen etter nøkkelen. Men nøkkelen var borte.

Vi satt oss i hvert vårt sete og var sinte på hverandre. "Så da kan vi vel bare sitte her i bilen og fryse ordentlig i hjel da, eller?!" spurte barnet veldig spydig. Jeg svarte like barnslig; "Ja, for helvete! Det kan vi!" Så plusset jeg på et dramatisk "Takk for alt!", uten å høres takknemlig ut i det hele tatt.
Ungen boret øynene i meg så hardt at jeg ikke våget å treffe blikket hennes, og jeg vet at hun tenkte at "det der skal jeg si til mora di!", men jeg tenkte videre at det driter jeg i; og at du kanskje i ditt neste liv holder like godt fast på nøklene dine som den helvetes Gollum holdt fast på den idiotringen sin, for svarte faen!

Det siste tenkte jeg. Ikke fordi det ville vært stygt å si det høyt, men fordi setningen var for lang og innviklet.

Mens jeg samlet meg og ungen satt og tenkte på andre familier med mødre som var blitt bedre mennesker som ikke sa faen og at det skulle hun skrive brev om til Fantorangen eller noe, så tenkte jeg at jeg kunne jo sjekke lommene mine mens jeg sa faen en gang til, sånn bare for å ha gjort noe fornuftig. Og DER var nøkkelen. Midt mellom to stavelser. "Fa - en".

Så hva gjør jeg da? Mange gjør sikkert noe som er voksent og ansvarlig, men jeg gjorde mer av det som ikke er så snilt.

Jeg latet som jeg skulle fikse litt på panneluggen min og kastet nøkkelen fort på gulvet bak der hvor barnet hadde sittet. Jeg slo litt i rattet for å gjøre det hele mer troverdig, gikk ut av bilen for å late som om jeg skulle lete litt mer, røsket opp bakdøren og utbrøt "Her er den jammen!", og så løftet jeg nøkkelen veldig teatralsk opp i luften mens jeg viste tydelig lettelse. Jeg fortsatte skammelig med barneoppdragelsen min og sa mer pedagogisk riktig, uten å banne: "Da har vi lært noe da, eller?! Skal vi bli venner igjen?" Så låste jeg opp døren for oss, fortsatt uten å treffe blikket til ungen, før jeg fortsatte med "Det var jammen meg bra jeg fant den!" Og det var ungen enig i.

 

P!nk- Raise Your Glass


 

Jeg er en bonus!

Jeg er som en bonuskone til mine venninners menn, selv om jeg ikke føles som en bonus i det hele tatt. Jeg pleier å være bonusen til Kenneth på godt og vondt, mest vondt og ikke noe godt.

Kenneth reparerer steinsprut, skifter ruter og minner meg på at det er greit å skifte til sommerdekk når vi nærmer oss september og han ser at jeg ennå ikke har gjort det. Kenneth fyller også luft i dekkene mine, fordi lufttrykk i bildekk er utenfor mitt interesseområde, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre det, og har liten vilje til å lære meg det.

Jeg er har vært en bonus for Cato også, han tar vare på bilen min når det lukter svidd og ryker av dekkene mine, når låsen på setebeltet ikke vil samarbeide, eller når en eller annen wire til håndbrekket er gåent og jeg forteller veldig profesjonelt at det er noe rart med dette "håndjærnet" og at det sier sånn "krrrkrr" på venstre side av bilen. Da fikser Cato "håndjærnet" mitt og sier at "Krrkrr" er fjæringen i bilen, og reparerer dette uten å legge så voldsom stor vekt på at bilen er veldig "kjerring-kjørt". Selv om han la litt vekt på det én gang da han sa at bilen var veldig "kjerring-kjørt".

Jeg forteller ikke Cato noe om hvor ofte jeg glemmer å ta av håndbrekket når jeg skal kjøre, og begge overser vi skadene bak på bilen som forteller noe om hvor flink jeg er til å kjøre med henger.

For jeg er ikke flink til å kjøre med henger.

Cato har fikset så mye på bilen min at han ikke liker bilen min så godt lenger. Faktisk så lite, at når jeg besøkte ham på bilselgerjobben hans, sa han at hadde tenkt litt på noe og ledet meg bort til en Kia Niro. "Denne hadde vært veldig fin til deg, Siri" sa han omtenksomt med en hånd på skulderen min, også ba han meg om å sette meg inn i bilen og fortalte meg fortsatt omsorgsfullt at han syntes virkelig at jeg fortjente en Kia Niro. Jeg ble umiddelbart veldig varm i hjertet av å sitte i en ny bil som ikke var "kjerring-kjørt" enda, og jeg tenkte at Cato hadde helt rett! Så leide han meg bort til pulten sin der jeg signerte vekk en shitload med penger, og jeg tenkte at det kan være lurt ikke å besøke venner på jobben hvis de er bilselgere eller noe sånt.

Cato fortalte at jeg måtte vente helt til midten av februar før jeg fikk bilen jeg hadde bestilt, og da svarte jeg at det var selvsagt ikke noe problem; også lo jeg litt fordi jeg visste jo at det ville bli et kjempe stort problem, men det visste ikke Cato ennå. Så da var jeg bonuskone for Cato, bare på vondt, og passet på at han ikke glemte bestillingen ved å telle ned dagene med daglige videoer med bulgarsk musikk.

Jeg har fått bilen min. Før tiden!

Kenneth jobber på Drøbak Bilglass AS

Cato liker ikke bulgarsk musikk. Azis- Sen trope

BplsGX5eLLo


 

Jeg må få meg et vinnerinstinkt. Faen så dølt!

Tilbakeblikk fra 2014.

Jeg har enda en gang bestemt meg for å kjempe, etter at jeg bestemte meg for å ta livet av meg i går. 

Det er jo faen ikke mulig å ta livet av seg her! Det viser seg at jeg bare er såvidt over bakken. Et hopp fra denne etasjen ville sikkert brukket den funksjonelle armen. Dessuten hadde det jo også vært litt typisk meg å ligge i pysjen på plenen i stjerneformasjon - helt levende - etter å ha tatt en så stor beslutning, bare for å mislykkes i enda en forbanna ting.

Det er jo bare helt fan-fucking-tastic at man skal måtte sitte her og leve videre.

Jeg er hjerneskadet og veldig dum. Jeg aner ikke engang hvordan jeg skal få avsluttet meg selv og slippe å leve i dette sikleinfernoet. Og la oss innse det; jeg er lat. Hvis jeg ikke kan dø veldig enkelt, så gidder jeg rett og slett ikke å ta meg bryet. 

Men jeg har tenkt mye på det, jeg kan ikke runde av livet slik det fortoner seg nå. Jeg har ikke levd det slik det burde leves frem til dette. Jeg har sett på at livet rullet og gikk, har i beste fall medvirket halvhjertet i det, og nå klarer jeg ikke slå meg til ro med at det er slutt. Var det dette jeg skulle få? Kan jeg få prøve igjen, for jeg klarte ikke helt å få tak på det jeg fikk?

Jeg kan ikke være pleietrengende resten av livet heller. Jeg vil ikke at barnet mitt skal føle at hun må besøke meg på et pleiehjem der jeg sitter og er evneveik med genseren min våt av sikkel og smiler fra øre til hals.

Ved nærmere ettertanke, så er det faen ikke mitt problem. JEG er faktisk ikke mitt problem!

Jeg kan bli et plagsomt hjerneskadevidunder hvis jeg bare går bittelitt inn for det akkurat nå. Så hvorfor ligger jeg her og er redd for å belemre andre med at jeg har hatt litt uflaks? Det er ganske riktig mitt problem at jeg har forringet kvaliteten på livet mitt, men det er andres problem hvis det ødelegger for planene deres. 

Jeg vedder på det kan være veldig underholdende å være vanskelig å ha med å gjøre når man er i begrenset tilstand; trenger hjelp til absolutt alt og bæsjer i buksa rett før vaktskifte og sånn.

Men jeg er ikke sikker på at det er på akkurat dette jeg vil gi meg helt hen.

Jeg synes i grunn det er veldig voksent og omtenksomt av meg at jeg vil tilpasse meg samfunnet og ta hensyn til andre, men jeg har strengt talt tatt for mange hensyn til alt for mange, og det skal justeres litt mer rettferdig synes jeg. Hvordan har jeg rettferdiggjort prioriteringene mine?

Det er på tide å gjøre opp regnskapet mitt, hvor gnien har jeg egentlig vært på meg selv? Og hvem er jeg egentlig? Hvis livet mitt skulle passert i revy og scenarioet var blitt malt opp for meg, så ville det ikke blitt malt i rosemaling, tror jeg. 

Men det kan det bli nå, for nå begynner jeg om igjen! 

Drit i det som var, for det setter en stopper for det som er og det som kan bli.

Jeg driter i hva andre mener om meg. Det viktigste er vel hva jeg skal mene om meg selv og om jeg kan stå inne for mine handlinger, i hvert fall annenhver gang. Også driter jeg i at jeg bruker ordene "driter i" alt for ofte, og alle de andre stygge ordene, for de ordene kan jeg absolutt stå inne for hver eneste gang. Og hvis noen ikke liker det, så får de ganske enkelt vaske ørene sine.

Men dette ser i grunn ikke så bra ut. Det er ikke slik at fremtiden blender meg så fullstendig at jeg roter etter solbrillene. Av og til må noe ramle fullstendig fra hverandre før det ramler ordentlig sammen igjen. 

Jeg har mistet livet mitt og nå må jeg lage meg ett nytt. 

Jeg må få meg et vinnerinstinkt. Faen så dølt!

Skal bare gråte meg fullstendig tom igjen.

 
"Turned my world to black
Tattooed all I see
All that I am
All I'll be"
 
Pearl Jam- Black
xu85_WHGd0w

Eddie Vedder kan forresten få slenge meg opp etter veggen når som helst!
 

Mammas kjønnsorgan har tatt fyr

En gang i måneden får jeg medisiner gjennom veneflon på sykehuset. Medisinen fungerer bra, men det kan følge med noen bivirkninger, som jeg gjerne pådrar meg. En av disse er urinveisinfeksjon.

Urinveisinfeksjon er helt fantastisk.

Man springer på do hele tiden og tisser én dråpe med noe som svir så inni helvete at du er sikker på at det flamberer tissen din og etterlater seg et brannkrater som krever at man går hjulbent i minst en uke. Man sitter på do med våte øyne og blåser gjentatte ganger på tissen sin og roper FAEN I HELVETE!! selv om barnet ditt har venner med seg hjem og barna er fra slike familier som ikke banner høyt fra do.

Mammas kjønnsorgan har tatt fyr så jeg vil ikke høre noe klaging.

Jeg sutra litt om dette til nevrologen som henviste meg til en urolog. Det skulle jeg aldri ha gjort, for først måtte jeg måle all urin i tre dager, jeg måtte tisse i litermål og notere alle gangene jeg gikk på do og hvor mye jeg drakk i løpet av en dag. Dette ble selvsagt for mye mas for meg og jeg utsatte det over to purringer fra urologen, før jeg tok meg sammen og fylte ut det masete tisseskjemaet og sendte det inn.

Når jeg fikk innkalling til urologen så tenkte jeg at vi bare skulle prate litt løst og fast i et kvarter om blæra mi, være enige om at det var en helt formidabel og samarbeidsvillig blære, for så å gå videre i livet, hvert til vårt.

Men jeg skulle lest innkallingen.

Jeg får beskjed om å ta av buksa for å gjøre blæra tilgjengelig og legge meg på en benk omtrent i spagaten.

Jeg stritter i mot og sier at det trenger vi så absolutt ikke, fordi jeg aldri mer skal ha urinveisinfeksjon så dette kan vi bare notere i glemmeboken og glemme glemmeboken, og heller ta en litt trivelig prat i stedet. Men jeg ender opp på benken allikevel og tenker at dette utviklet seg veldig uheldig.

Jeg får beskjed om å slappe av mens sykepleierne klemmer litt kald bedøvelsessalve opp i urinrøret mitt, og jeg slapper akkurat like bra av som det kan forventes av en som forventer litt løst prat, men ender opp med full penetrering av urinrøret sitt. Legen kommer inn og sier - full av legehumor - at jeg bare skal ta det helt med knusende ro, for dette trodde han kanskje at han hadde full kontroll på. Han hadde nemlig sett hvordan slike undersøkelser skal gjøres på YouTube i morges.

Også ler vi, noen mer enn andre.

Han presser et kamera opp i urinrøret mitt mens jeg ser i taket og tenker at jeg må lese innkallinger litt bedre i fremtiden, og at det er bra at det ikke var et speilreflekskamera med gorillastativ og en reflektorskjerm.

Etterpå er jeg nypult i blæra og på vei hjem for å ligge litt i fosterstilling og tenker at dette skal jeg aldri dele med noen.

"We don't need no water let the motherfucker burn,
Burn motherfucker burn"
 
Bloodhound Gang - Fire Water Burn


 

Jeg er ganske godt integrert!

Når man først er inne på det med språk, eller mangel på et fullverdig sådant, så er det ergerlig å gå rundt og brenne inne med så mye sarkasme og spydigheter som jeg gjør, bare fordi man er sensurert fra naturens side og ikke kan dele rundhåndet av det. Det er derimot ikke fullt så irriterende som hvordan man blir møtt av enkelte mennesker.

Slike som Joakim.

Joakim jobber i et selskap som hadde oppført meg med en sportskanal som jeg absolutt ikke var interessert i være oppført med. Så jeg ringte til Joakim som jobbet som kundebehandler på tastevalg tre og som sikkert jobbet i tråd med sine norske verdier, pent antrukket i setedalsbunaden sin, og som var utildekket fordomsfull mot meg som forstyrret ham i sin eksellente kundebehandling. Joakim ville fortelle at jeg hadde ringt feil før han visste hva jeg ville si, og når jeg spurte om ikke kan kunne høre meg ferdig, så følte han et voldsomt behov for å trekke all luften ned i lungene og la det sive pipende ut gjennom oppblåste kinn før han hevet stemmen og ropte "Hører du ikke hva jeg sier!?! DU HAR RINGT FEIL!"

"Grrreit det!" repliserte jeg bittert slik som mange damer repliserer når det absolutt ikke er greit i det hele tatt, og de har planer om ikke å si den aller minste ting fordi de har låst leppene hardt igjen med en usynlig nøkkel og kastet den dramatisk over skulderen sin. Da er det bare øynene som forteller at det ikke blir noe på deg og Joakim var intet unntak.

I mine voldsfantasier låste jeg Joakim i headlock over pulten hans, og vugget den bunadskledde fuckerten frem og tilbake mens jeg sang på "Eg heiter Håvard Hedde, eg er så ven ein kar" uten å tenke på tonefall eller stemmevariabler, men med en øst-europeisk aksent og et blikk som forteller at det ikke blir noe på deg.

Men siden jeg ikke er helt sosiopat så ringte jeg på tastevalg to i stedet og spurte om han kunne slette sportskanalen for meg ettersom Joakim var en dust, og han skulle gi Joakim en beskjed om akkurat dette.

Heldigvis er ikke alle som Joakim, selv om det er mange som han, men du merker det kanskje ikke fordi du er og alltid har vært norsk og har planer om å fortsette med det. Som tidligere komplett nordmann så ser jeg en markant forskjell hos noen mennesker når jeg begynner å snakke og ikke fremstår som en fullverdig nordmann lenger, men dette bryr jeg meg ikke om, jeg bare synes du er så dum at det er best for oss alle at du dør.

Flertallet er heldigvis av de som ikke bryr seg om hvordan jeg snakker og gir nøyaktig samme kundebehandling, eller de som spør helt naturlig hvor jeg kommer fra. Det er helt greit, jeg liker å la deg gjette hvor jeg er fra og vet på forhånd at du vil svare Polen, for selv polakkene tror jeg er en av dem. Andre ganger hører jeg selv at jeg har tysk, fransk eller amerikansk aksent, og en gang var det en tyrkisk bussjåfør som synes det var unødvendig å herme slik.

Og så har du de som er søte og innvandrerpositive, som vet at nordmenn er kalde og lite imøtekommende og som vil bøte på dette med å ønske meg et grundig velkommen. "Det er litt dyrt her i Norge" sa dame til meg. "Jeg vet!" svarte jeg bekreftende. "Hvor lenge har du bodd her?" spurte en annen og jeg svarte "hele tiden". Også kan jeg fortelle at jeg smakt brunost og jeg kan også bekrefte at det er veldig vanskelig å lære seg norsk, og jeg er veldig flink til å svare på norsk selv om du er behjelpelig med å snakke engelsk til meg. Og det var veldig søtt av apotekteknikeren som snakket veldig høyt og veldig tydelig slik at jeg kunne lese på leppene hennes. Jeg fortalte henne at det ikke var henne vi ikke forstod, men at det var meg, også smilte vi til hverandre og lo litt. For jeg er ganske godt integrert.

Så fant jeg denne i postkassen i går og freste jævla nordmenn!

 
Så denne sangen Joakim, denne er til deg.
 
"Just stick it up your fucking ass..."
Pj Harvey- A Woman a Man Walked By


 


 


 

I've got the ill communications

Man tenker kanskje ikke på hvor man legger tungen når man skal uttale en G eller hvor lite luftig en P kan være før det blir en fullverdig F. 

I hvert fall ikke hvis man er et slikt menneske som kan snakke helt uanstrengt og naturlig.

Hvis man er et slikt menneske, så tuller man det ikke til når man tenker at man skal beskrive noen som "litt tilbakeholden", for så å komme i skade for å si "litt tilbakestående" i stedet, hvorpå den tilbakeholdne blir veldig fornærmet og tenker noe sånt som at "Og det snakker du om?!" og så vet du at det var nøyaktig det den tilbakeholdne holdt tilbake for deg, og du tenker at tilbakestående var helt rett likevel.

Man tenker heller ikke så hardt på hvor lekende lett man kan snakke om "kumulativ relativ frekvens" før det ikke er så jævla lekende lett lengre, og du tuller det til så hardt at du vurderer å sende det på SMS og gå å drikke deg full i stedet.

For jeg snakket jo veldig mye om kumulativ relativ frekvens før jeg ble syk.

Jeg jobber veldig iherdig for at dere skal forstå hva jeg sier. Jeg tenker på hva jeg skal si, og må konsentrere meg veldig hardt for at det er slik det kommer ut også. 

Men det er det jo sjelden at det gjør.

Det er som om jeg snakker et annet språk jeg kun behersker til turistbruk. Jeg må huske på hvor det er naturlig å gå opp i tonefall i en setning og hvor det er greit det er å pause underveis, for alt høres ut som en reell trussel dersom man legger det frem i et flatt toneleie. "Har du lyst på lapskaus?" kan, hvis man går opp i toneleie på "- skaus?" bety en vennlig invitasjon til å spise litt tradisjonsrik middag, mens med flat og monoton stemme kan det være en trussel om at jeg skal ta deg i luggen og dunke hodet ditt litt rundt i lapskausen som står foran deg. 

Og det er ikke så vennligsinnet. 

Hvis jeg begir meg ut på lengre historier som før da jeg kunne briljere med mange ord i flere setninger, kan det være at jeg ikke orker å fortelle likevel sånn halvveis i historien og du får ikke med deg poenget som kanskje var fraværende i utgangspunktet. Jeg vil tenke at det var din skyld som ikke tar deg tid til å forstå meg, og du vil tenke at jeg er litt uintelligent. Jeg vil mistenke deg for å tenke akkurat det der, så blir jeg passiv aggressiv og så har vi det gående. 

Når jeg kom hjem fra rehab, fikk jeg utnevnt en logoped fra kommunen min. Hun var fra Irak og skulle lære meg å snakke norsk. Jeg svarte «jeg driter i det» på spørsmål om det plaget meg å møte rasisme. Hun sa «det er bra do driter på andre mennesker». 

Logopeden var en hyggelig og flink dame, men akkurat der ble norsken litt vanskelig for henne også. Men, nå var ikke jeg skikket til å sitte der og hovere med stein i glasshus når jeg ikke engang hadde kontroll på hvor man legger tungen sin for å uttale en G, eller hvor lite luft det skal være i en P før det blir til en F.

Logopeden ville at jeg skulle trene på P- og F-lyder. For P`en skal dyttes ut mellom samlede lepper med akkurat passe luft, mens F´en derimot skal blåses ut mellom leppene med tennene hvilende på overleppen og tungen bak underleppen. 

"Kan du si noen ord på F og P?" Jeg så ut i luften og prøvde innstendig å ikke si de ordene jeg kommer på. 

Pule. Pikk. Faen.

Logopeden konstaterer at jeg leter etter ordene og noterer det ned i boken sin.

Jeg sitter fortsatt å leter stuerene ord til samlingen min.

F-f-f-fitte? Nei. 

Jeg er så umoden.

 

 
Beastie Boys- Get it together


 


 


 

Er man blitt litt hjerneskadet også nå!?

Tilbakeblikk fra sykehus i 2014:

"Vi ser av MR-bildene dine at du har MS-plakk som ligger over talesenteret i hjernen din. Vi håper at medisinen du nå får vil kunne føre til noe bedring på skaden", forteller nevrologen. 

Som om det var kjedelige, men fullt ut akseptable nyheter. 

Han skriver noe i notatene sine og spør om jeg har noen spørsmål før han går videre. Jeg blir liggende å se opp i taket mens jeg tenkte på hva legen akkurat hadde sagt. 

Skaden? Sa han "hjerne" og "skade" i samme setning? Ligger jeg her og er hjerneskadet for faen?! Det er vel ikke sånn at jeg ligger og drar meg her i blå pysj og er helt hjerneskadet. Er det vel? 

Dette er faktisk ikke akseptable nyheter, for svarte faen! Dette blir jo virkelig flott i en datingprofil! 

Hvis ikke øynene som er tomme og helt konturløse, som pisshull i snøen, det skjeve trynet og den våte haka får deg til å sveipe høyre, kan jeg lokke med at jeg er en hjerneskadet kvinne med akutt behov for logoped og tungetrening. 

Jeg kommer faktisk aldri til å få pult med dette utgangspunktet her.

 
Where is my mind- Pixies


 

Erteposer og thailanske horer

Tilbakeblikk:
 
Jeg satt ute ved siden av gamlingene og stemorsblomstene og sanket D-vitaminer fra solen. Jeg var mitt handikappede jeg på mitt aller beste, fullstendig avslappet med lukkede øyne, da rød-skjortene (AKA ergoterapeutene) begynte å styre noe voldsomt på plattingen hvor vi satt og lekket kroppsvæsker. En ergoterapeut kom bærende på vaffeljern og vaffelrøre som Petter hadde laget på kjøkkentrening, mens noen andre kom bærende på plastbøtter med erteposer og to blinker.

Ergoterapeuter simpelthen elsker erteposer og fornuftig funksjonstrening. Jeg er mer avslappet på disse områdene og synes det er helt greit å bruke fjeset mitt til å blande vaffelrøre hvis det skulle bli nødvendig. Aller helst ville jeg gått ut og kjøpt boller i stedet.

Jeg kjenner igjen en målrettet ergoterapeut når jeg ser en, så jeg skjønner fort at jeg er i ferd med å bli aktivisert. Jeg leter etter utveier, men jeg har fysioterapi om kort tid, så å ta på meg hodetelefoner og halte på tur var helt utelukket. Jeg bestemte meg for å lure meg inn på rommet og sette meg på senga for å vente på fysioterapeuten, men rakk ikke inn før jeg ble geleidet bort til en bøtte med erteposer sammen med andre mer eller mindre uinspirerte deltakere på en idrettsdag for paralympikere.

Vi ble delt opp i to grupper, jeg kom på "lag" med Jerry, Willy, Solvår og Arvid.
Jeg tittet på Solvår som sto foran rullatoren sin i vadmelskjørt og sokker som hun hadde dratt så langt opp at de snart revnet og ble til leggvarmere.

Jeg var ikke ved mismot, men jeg forventet ikke en hel del av lagkameratene mine.

Jeg skulle til å kline erteposen så inni helvete hardt på den høyeste scoren da en av rød-skjortene kom og forlangte at jeg skulle gjøre det med den livløse høyrehånden. Det var jo meningen at vi skulle trene hånden forklarte hun, og ville vise meg. Her hadde vi ulik agenda, for jeg ville faktisk gruse gamlingene og bli beundret og misunt, jeg ville vise de glansbildet av en krøpling når det først var det jeg hadde å by på. Hun la erteposen i hånda mi som hun svingte frem og tilbake med en fornuftig knekk og rett belastning i knærne og sa "Slipp!" mens hun dyttet litt på den livløse hånden for å hjelpe erteposen ut, og den landet ned på skoen min. Dette var jo faen så urettferdig! tenkte jeg og prøvde å være sportslig med null poeng mens jeg så på Ngyen score en fulltreffer. "-Det er typisk gulinger!" sa Willy likefrem og rasistisk og verden sto litt stille i tre sekunder. Willy fortsatte med upassende historier fra da han var sjømann og så drøssevis av thailandske horer som hadde skutt på litt av hvert ved hjelp av kjønnsorganene sine.

Vi vekslet stjålne blikk mellom Ngyen og Willy, men Ngyen var bare glad for å vinne og hadde enten ikke hørt, eller ganske enkelt valgt å overhøre kommentaren til Willy. Han satt i rullestolen sin og koste seg uten tanke på å dempe hovmodet sitt litt når ergoterapeutene roste ferdighetene hans, og han viste seg som et glansbilde på en krøpling ovenfor oss andre med dårligere erteposeferdigheter.

Jeg er ganske sikker på at Willy tenkte på ping pong-baller og ikke erteposer. Men det hadde blitt en veldig fin overraskelse dersom Ngyen hadde lagt seg litt tilbake i rullestolen sin og pepret erteposer fra kroppsåpningene sine, og hvis noen hadde svingt stolen hans litt til høyre hadde han kanskje klart en ertepose i vaffelrøren.

Jeg drømte meg bort, for vi var ikke ferdige enda! Vi hadde det jo så moro mente ergoterapeuten, som stekte vafler og ikke måtte drite seg ut med erteposer og handikap.

Ertepose-ergoterapeutene fulgte opp vaffel-ergoterapeuten, og utstyrte oss alle med en ny pose. Jeg fikk hjelp til å svinge på armen igjen, men erteposen gled ut og havnet bak meg denne gangen og de andre mente dette gjaldt som et kast og jeg fikk ikke prøve på nytt. Ngyen gruset oss alle igjen og jeg lurte på om det var på sin plass med en dopingkontroll av gamlingene, da fysioterapeuten endelig kom ut for å hente meg bort fra ergoterapeutene.

Det er ikke det at jeg er en dårlig taper, men jeg forventet egentlig at dette var den perfekte arenaen å vise de andre krøplingene hva en opphøyet krøpling var.
 
Massive Attack, Young Fathers - Voodoo In My Blood


 


 

"Dolphins (perverted) emotions" for bare 869 euro!



Jeg står i en vannpark i Portugal med en brosjyre foran meg. Der det står at man kan svømme med delfiner, at det er en "Life changing experience" og at det koster bare 869 euro. Ungen er euforisk og presser meg for penger.

-Altså, nær døden- opplevelser kan være en "life changing experience" den også, og mye billigere! parerer jeg, dessuten er delfiner noen perverterte sosiopater!

Hvorfor?

Delfinene* danner seg gjenger hvor de denger opp barnedelfiner og river delfiner med diverse handikapp enda mer i stykker. De ruser seg på blekket til kulefiskene som de passerer mellom seg som en joint, deretter finner de seg en middelaldrende formingslærer med tovet badedrakt, som søker meningen med livet, og sprenger anusen til formingslæreren med delfinkjeppen sin. Formingslæreren syntes som regel ikke det var noe terapeutisk rundt dette i det hele tatt.

Her, i vannparken, finnes altså dette sjøpattedyret med sin påtatte sjarme som piper frem gnukkelyder med delfinnebbet sitt, rister på det blanke, våte hodet sitt og alle utbryter "ahhhhh sååå søøøt!» på forskjellige språk.

Men du lurer ikke meg flipperfaen! Jeg betaler ikke over åttetusen kroner for å komme inn i "Dolphin Emotions" for jeg vet hvilke "emotions" sånne som du har, og det samsvarer ikke med mine!

Jeg lurer litt på hva kiloprisen på delfiner hadde vært på Rema 1000. På tide at vi ser delfinene for hva de er, og begynner å grille dem

 

* Noen delfiner

 

Pearl Jam--Do The Evolutions



 


 


 


 


 


 

Jeg har kanskje ikke lidd nok?

Herregud så uflaks man skal ha! Her sitter man på et gamlehjem og har begrensede ferdigheter på så uendelig mange vis. Også er det faen i meg fotball-VM på TV. 

Jeg kan veldig lite om fotball, jeg forstår meg ikke på reglene og jeg synes det er drepende kjedelig hvis jeg skal uttrykke meg uhyre forsiktig. Rundt meg er det spente forventninger til dagens kamper og det diskuteres rundt gårsdagens omganger enten med glede eller misnøye. Det er favorittlag og favorittspillere. Det er irritasjoner over kampstrategier og det blir fremlagt forslag på nye. 

Ofte blir kveldsmaten utsatt til pausene fordi man ikke får revet de gamle bort fra skjermen. Det ble gjort et forsøk på å slå av lyden på tv`n for at vi skulle få matro, men da ble det så dårlig stemning at hele måltidet ble utsatt for at ikke det skulle oppstå tumulter. Jeg har sett bilder på TV av opptøyer hvor biler blir ramponert og satt i brann. Disse gamlingene kan fint stelle i stand noe slikt om man tuller med fotball-VM. Tro du meg! De vil finne bortgjemt energi og bruke det som om det skulle være det siste de gjorde. Og i deres alder kan det godt være mulig.

Svetislav bruker dagene på å klistre fotballkortene sine i samlepermen med pinlig nøyaktighet. Han sitter for seg selv, dypt konsentrert og stryker på bildene av noen serbiske sportsutøvere ømt som om han var deres kjødelige far alle sammen.

Arvid leser dagens aviser nøye flere ganger for å se om han er enig i sportsjournalistenes syn på gårsdagen kamp, hvis ikke synet er likt delt mellom Arvid og journalisten, blir han skikkelig forbanna over hvor udugelige sportsjournalistene i landets største aviser er, og benker seg til for å lese den forrige avisen en gang til. Kanskje de har endret syn i den allerede trykte avisen, og innser at Arvid hadde helt rett? Hvem kan klandre han? Hva annet skal man gjøre post-middag-pre-kveldsmat liksom.

Henry heier på alle og er like blid! Han ønsker Jerry lykke til når Kamerun skal spille med en slik innlevelse at man skulle tro Jerry skulle dra seg over banen selv. Jerry heier på alle lag som kommer fra Afrika, og han sitter oppe til langt på natt for å se kampene som de andre ikke makter å holde seg våkne til. Dagen etter kommer han slepende til middag klokken ett, litt gretten fordi det ble sent og fordi han bare er sånn passe fornøyd med kampen.

Fysioterapeuten som er over gjennomsnittet begeistret for fotball er i godt humør. Han fortalte om kampen han hadde sett dagen før og ville sikkert at jeg skulle gi han noe å gå på for å kunne ha en frisk meningsutveksling om fotball under fysioterapien. Jeg har virkelig ingenting å hjelpe til med her! Dette er så til de grader langt utenfor mitt interessefelt. 

-Kjenner du noen navn innen fotball? spør han meg. Messi? Nei. Sánchez? Nei. Rooney? Nei. -Kjenner du til noen fotballspillere i det hele tatt? spør han, selv om han sikkert har mistet troen på meg. - Ahaoha! (Maradonna) svarer jeg stolt og er usikker på om han har gått av med pensjon eller er død nå. Fysioterapeuten er ikke imponert så vi snakker om noe annet.

Jeg halter mye på tur med musikk på ørene, men det er begrenset på hvor mange runder rundt rehaben jeg klarer å fullføre, så i mangel av noe annet å gjøre ble jeg sittende og se på fotball og fundere på hva som var hemmeligheten bak det hele. Jeg hadde fått med meg at noen skulle være til venstre på banen og noen til høyre, noen i midten og så skulle det være en i hvert mål. Han som sto i mål er en keeper og er den eneste som får lov til å ta på ballen. Også kan man kunne skille lagene på fargene de har på drakten. Jeg er ikke totalt blottet for hjerneceller!  Men, jeg skjønte ikke hvordan man kunne skille de som skulle være til høyre fra de som var til venstre eller hvor de i midten var når alle sprang frem og tilbake å kludret det til og rotet rundt midt på gresset. Jeg så på skoene som enten var gule eller røde og funderte på om det kanskje betydde at høyrespiller hadde gule sko og vestrespiller hadde røde for eksempel, men så dukket det opp en spiller med en av hver og jeg ble forvirret. Vil tro at skoene ikke kunne oppklare noe som helst, om ikke denne karen spiller på begge lag og dusjer alene.

Dette var utrolig kjedelig! Alle snakker om hvor kjedelig jentefotball er. Men jeg nekter å tro at det kunne bli verre enn dette. Jeg sitter og håper at noen vil blotte tissen sin slik at vi kunne få se litt nakenhet, for det løfter jo opp alt, alltid. Kanskje det kunne oppstå litt kjærlighet og sjalusi blant spillerne. Gjerne ett mord! Det hadde vært tøft! Jeg sitter og bygger opp et plott som i en filmdramaturgi for ikke å kjede meg fordervet når en spiller sparket inn et mål.

 -Oooh! utbryter alle kollektivt. Jeg også. Og så skjer det ikke noe mer.

Noen dager senere var det en eller annen som bet en motspiller i skulderen og jeg tenkte at så usportslige burde de være mye oftere, så kanskje det kunne bli litt triveligere for oss å se på fotball.

 

"Oh my god
oh you think Im in control
Oh my god
oh you think its all for fun"
 
Ida Maria- Oh My God


 

HEY!

Jeg sier aldri "Siri, gleder meg" når jeg hilser på noen, eller "Siri, hyggelig" fordi det vet jeg strengt talt ikke på forhånd. Akkurat det blir du faktisk nødt til å bevise for meg før jeg viser deg noe begeistring utover en høflig "Hei". Har du imponert meg tilstrekkelig derimot, kan jeg si at det hele var nokså hyggelig i forbindelse med et dempet "Hadet bra" for det klarer jeg ganske fint, faktisk. 

Jeg sier heller aldri "Gratulerer med dagen" på 17. mai. Jeg kan si "Hurra" på en blid, men avdempet måte hvis forholdene ligger helt til rette for det, men absolutt aldri "Gratulerer med dagen". Her må vi roe oss betydelig ned! Det er som regel ingen av oss som har bursdag og vi stikker flagget vårt i øynene på hverandre når vi krampe-flagger for en grunnlov, men mest for fri flyt av pølser og is.

"God jul" har jeg ikke noe problemer med å si, men jeg må tvinge meg litt til å si "Godt nyttår" fordi det henger ofte litt mye klemming og litt plagsom optimisme rundt et "Godt nyttår". Hvis man for eksempel er i selskap på nyttårsaften, blir et "Godt nytt år" fryktelig masete og dårlig regissert og man roter rundt og står i kø for å klemme noen som er opptatt i en klem, og glemmer å klemme noen andre i den mølja av velfungerende, sosialiserte individer som alle vil ønske hverandre alt godt for det nye året. Da får jeg lyst til å rope "Ro dere til helvete ned, kjøtthuer! Det er ikke sikkert at det blir noe godt nytt år for faen!"

"Takk for det gamle" er da et betydelig bedre alternativ, hvis det i det hele tatt er noe å takke for og vi trapper litt ned på nærkontakten. Eller så kan vi rett og slett bare klappe igjen kjeften vår og se på fyrverkerier i stedet.

"God påske" er greit, "God helg" er greit, "God sommer" er greit. "Ha en fin dag" er greit, men "God pinse" gidder jeg helt klart ikke å si (Herregud!) "Happy valentines" er heller ikke greit av helt åpenbare grunner. "God natt" setter jeg på lik linje med "Godt nytt år" grunnet maset om klemming, og "Drøm søtt" og "Henda over dyna". Et "God natt"-engasjement er forbeholdt min datter, dere andre får et behersket et, bortsett fra én venninne som utelukkende får "Natta, mongo!"

"God morgen!" er rett og slett provoserende. Ingenting er godt før det nærmer seg formiddag, og "God ettermiddag" virker veldig voksent og blir derfor litt unaturlig for meg.

Jeg sier derimot mye "Jeg elsker deg!" til barnet mitt, fordi jeg mener det av hele mitt hjerte. Dessuten har gjerne barna det bedre i oppveksten med masse kjærlighet og bekreftelser, og det skal ikke stå på det om hun skulle begynne med met-amfetamin, eller blir en cosplay`er.

"Jeg elsker deg!" kan jeg også si helt impulsivt hvis du har gjort noe jeg blir veldig glad for, eller jeg kan si det på forhånd hvis jeg antar at mulighetene for at du skal imponere meg er til stede. 

Ha en fin uke, Jeg elsker dere sånn passe og det er litt hyggelig!

Hey- Pixies


 


 

Roser er røde, fioler er blå, jeg har en Klonus, du burde få en du og!

Jeg er visst stiv i nakken. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på! Men nå som fysioterapeuten spør meg om det, så tror jeg kanskje det kan være tilfelle. 

Jeg har klaget over armen som dingler når jeg går. Og så er det en "rar greie" bak i kneet når jeg går i oppoverbakke, noen ganger i nedoverbakke også, men bare hvis jeg er litt sliten. Jeg er øm i både øvre, nedre og den dritten som er i midten av ryggen. Har jeg nevnt at høyre skulder er vond, til tross for at jeg ikke kjenner at jeg har en høyre skulder? Og kan du hjelpe meg med den stikkingen litt til siden av midten på front av det ene kneet som ikke er der nå, men som var der ganske merkbart i stad? Smerter forflytter seg når jeg kjenner etter, men det er ikke noe problem altså! Bare gjør så godt du kan, med de høyst nøyaktige opplysningene jeg nå har gitt deg, og ikke la deg forvirre av den overlegne bruken av faguttrykk som jeg serverer med en tale som får meg til å virke så uhemmet intelligensbegrenset.

Jeg er ganske sikker på at fysioterapeuten noterer seg mine forklaringer, og vil vise til dem på en festlig nerdesamling med andre fysioterapeuter: 

-Ja, og så hadde jeg denne pasienten med parese i høyre overekstremitet, lett kraftsvikt i høyre underekstremitet. HAHA! Men det skal sies at det var forholdsvis gode plantar- og doralfleksjoner i ankelen, til tross for en aldri så liten klonus! Hun prøvde å fortelle meg at det var merkbare avvik ved elevering og abdusering av skulderen, men herregud da! Hun var så ivrig med å kompensere med overaktivitet i øvre trapezius! Alle ler og fysioterapeuten fortsetter -Jeg spurte om det kunne henvises til merkbare smerter i regio nuchae og vet du hva hun svarte..?

Etter at de har fått seg en god latter på min bekostning, ville sikkert en annen fysioterapeut fortalt om den dama han traff på byen i helgen, som hadde så perfekt thorax at han fikk en ekstrasystole av å tenke på henne og straks måtte ha en hypotermi! Hadde han kunnet fått en tillatelse til en nærmere inspeksjon av hennes pelvis, så hadde han dilasert henne så voldsomt at hun hadde vært ulcus i flere uker etterpå.

Altså, det har vist seg at jeg har vondt i nakken, og fysioterapeuten skal forsøke å behandle den. 

Jeg ligger på benken og tenker på at nå slipper jeg både balanseputer og steppen. Endelig kan jeg slappe litt av, lukke øynene og bare nyte en massasje. 

Fysioterapeuten vrir på hodet mitt, støtter det opp med hånden sin og begynner å massere. Men hva i i svarteste helvete!? Hva galt har jeg gjort deg? Har jeg ikke lidd nok?! 

-Det blir nok en lettelse etterpå, sier han, Fint det, tenker jeg, døden kan være en lettelse den også!

Jeg holder meg fast i benken så ikke han skal massere en hjernerystelse på meg, og tenker at kanskje han er i litt dårlig humør i dag. Hadde jeg klart, så kunne jeg spurt om han ville snakke om det, men det er tydelig at han jobber det ut ved å leke Lego med nakkevirvlene mine. Han forventer kanskje at jeg skal hoste opp hele Lego City etterpå med blod, slim og kanskje en liten bit av luftrøret mitt?

Jeg er så lettet når det hele er over, og fysioterapeuten foreslår at vi skal gå en tur rundt rehaben, slik at han får sett meg i action. Egentlig er ordet action litt overdrevent, for han vil ganske enkelt se hvordan armen min slenger rundt sammen med føttene som sleper over gress og asfalt. 

Vi vinker og hilser på gamle venner med rullatorer når vi forlater rehaben. Jeg håper fysioterapeuten er blid igjen, og at han ikke tvinger meg med på "Ingen grenser" på TV2, slik at jeg må krysse Nordkalotten med en "rar greie" bak kneet, eller at han grisebanker meg bak bilen sin mens han knebler meg med skoen min, som han sannsynligvis begynner å bli lei av å knyte lissen på.

Jeg har så mange ting jeg har lyst til å fortelle han om mens han går der og gjør jobben sin, men jeg gir opp før jeg har begynt. Det er så slitsomt å snakke forståelig mens man konsentrerer seg om å ikke snuble i litt grus og skrape opp hele fjeset sitt. Jeg prøver meg på en og annen kommentar og enkle svar på spørsmål, og lurer på om han forstår hva jeg snakker om. Og så funderer jeg på hvorfor jeg alltid svarer "Bra", når jeg vet at det blir til "Bah". Men jeg kan ikke si G eller R, og det utelukker "Greit". Dessuten sier jeg alt for mye FAEN.

Mens vi går kjenner jeg at det var sant som fysioterapeuten sa. Det føles lettere nå.

Lars (Fysioterapeuten) har fått velge musikken til dette innlegget fordi jeg er glad for at han ikke banket meg opp bak bilen sin eller dyttet skolissene mine hardt inn mellom øyet og øyelokket mitt.

 

Green day- Holiday


 

HVA I HELVETE!?!?! Absolutt hele tiden!

For noen uker siden skrev jeg et innlegg om angst. Jeg skulle til å poste det da en venninne sendte meg link til en annen blogger som tjener en shitload med penger på å være nysminket og fin på håret. Denne gangen var hun nysminket, fin på håret og hun kunne fortelle at hun trodde hun var blitt hjerneskadet. 

Heldigvis viste det seg "bare" å være panikkangst. 

Det var egentlig helt greit at hun kom meg i forkjøpet, fordi innlegget mitt var så svart og trist, at jeg vurderte å plusse på et kontonummer for donasjoner, og håpet på en strøm av blomster, gaver og facebookhjerter. 

For all del, det kan dere fortsatt gjøre! Jeg trenger en ny sofa.

Slike triste og helt svarte innlegg sitter litt langt inne hos meg, fordi jeg faktisk ikke er så glad i å dele av det som er helt svart. Jeg snakker ikke så mye om sykdom og jeg har ikke vært veldig åpen og utbroderende om tingenes tilstand. Jeg bærer det ikke med meg med glede og stolthet, og ikke lar jeg meg selv eller andre dvele for lenge ved det. 

Hvis noen har spurt meg om jeg har det bra, så har jeg ganske enkelt det, for det er det jeg konsentrerer meg om, og fordi jeg ikke liker å klage. Syk kan jeg være alene. Når jeg er sammen med andre vil jeg være frisk. Ikke for din skyld, men for min.

Selvsagt kan jeg være ærlig og si at det ikke går så feiende flott akkurat nå, men jeg går ikke på detaljnivå og jeg kan veldig fort bytte tema. 

Når det passer meg derimot, drar jeg "MS-kortet" for egen vinning. "Skal du virkelig bli nødt til å kjefte på meg nå som jeg sitter her og har MS?" Da håper jeg at medlidenheten er sterkere enn irritasjonen, og at muligheten er der for at jeg slipper unna med noe.

Denne bloggen er i grunn litt utenfor trygghetsirkelen min.

Jeg er altså usminket, bustete på håret, fattig som faen, har angst og bruker veldig dølle ord som «trygghetsirkel». 

Jeg er sikkert litt hjerneskadet også.

Men for faen! For to år siden lå jeg med surstoff i nesa og kjente at redselen sved i kroppen. Det var en intens frykt som lå som et lodd på brystet mitt og presset meg ned i sengen, det brant i hjertet og det brant i magen, rommet ble mindre og mindre og det presset det lille jeg hadde igjen av pust ut av meg uten å gi meg tilgang på ny. Jeg klarte ikke å bevege meg og jeg fikk ikke frem en lyd. Ingen så eller hørte meg. Jeg var ikke lenger, men jeg måtte fortsatt være og jeg måtte føle at jeg var. Lydene rundt meg ble borte og jeg ble helt alene i hodet mitt. 

Jeg mener ganske oppriktig, at det er på sin plass å kunne forlate sans og samling under sånne kinkige omstendigheter! Selv om jeg har samlet meg sammen igjen i etterkant, har angsten blitt med meg videre, noen ganger mer enn andre ganger, men så og si hver dag.

Etter at jeg kom hjem fra rehab, friket jeg fullstendig ut over at hagen var så stygg, og at huset snart forfalt uten at jeg hadde råd til å male, skifte vinduer og tak, eller hadde nerver nok til å grafse i hagen min. Men nå tenker jeg at det ordner seg sikkert før jeg dør, og hvis ikke, er det i grunn fryktelig synd, men det kommer ikke til å være det som tok livet av meg... Bortsett fra muselik i hagen, det kan faktisk ta livet av meg. (Det kan du lese om her) 

Huset mangler altså fortsatt maling og det er sikkert et helt naturlig biologisk mangfold i helvetes forgård, eller hagen som andre kaller det, men jeg driter foreløpig i det første, og plages greit videre med det andre.

Jeg grublet også i overkant mye over at jeg kanskje hadde fått større kognitive problemer enn først antatt, og at jeg gikk rundt og var landsbyidioten uten at jeg var klar over det selv. Men så tenker jeg at det  er faen ikke mitt problem! Dumme folk er ofte veldig lykkelige, og det er menneskene rundt som plages av dumskapen deres! 

Jeg er altså ikke mitt problem! 

Så begynte jeg å bli redd for å dø. Hele familien og noen venner var i Bulgaria, og jeg fikk urinveisinfeksjon på flyet ned. Selvsagt gjorde jeg det! Jeg fikk fullstendig panikk og gikk hele uken uten å si det til noen, fordi jeg var sikker på at jeg skulle daue av en liten infeksjon i urinveiene, og ødelegge gleden for alle sammen med å gå hen og dø midt i fellesferien. Jeg latet som ingen ting der jeg badet med ungen min, så på henne og tenkte "Arme, morløse barn!" og "Farvel grusomme verden" mens jeg hoppa i Svartehavet og ropte at "Dette er den beste vaycay`en evvah!" og var overbevisende frisk og brukte et ungdommelig språk for å løfte imaget mitt litt på tampen av levetiden min. Men så døde jeg ikke i Bulgaria og fikk kose meg med angsten og urinveisinfeksjonen litt til.

Akkurat nå er det to år siden jeg lå i sengen innestengt i meg selv, og jeg tenker mer i retning av, til helvete med huset og hagefaenskapet! Dør jeg, så er det litt trist, men jeg akter ikke å bruke tiden mens jeg lever til å være bekymret for å dø! Jeg har ikke kontroll på alt og det må være helt greit. Ungen kan bli sprøytenarkoman for å døyve skammen av å være direkte avkom av landsbyidioten, men jeg kan ikke sitte her og rugge frem og tilbake å tenke på det nå! 

Selv om tankene er ryddige, så er fortsatt angstfølelsen der og stresser kroppen min. Akkurat som om noe eller noen har skremt deg skikkelig ved å vekke deg en morgen med en Vuvuzela og at den følelsen når du mister pusten, hopper i sengen og utbryter "HVA I HELVETE!?!?!" bare vedvarer. 

Det er akkurat sånn det er! Jeg er i konstant "HVA I HELVETE!?!?!- beredskap", men det er helt greit, så lenge jeg slipper den evinnelige grublingen på hvordan jeg skal få malt det forbanna huset. 

For akkurat det driter jeg i nå!

(Ønskeliste: Penger, ny sofa, Øya billetter, avbetaling på lånet...)

 

"Kick out the gloom
kick out the blues
tear out the pages with all the bad news
pull down the mirrors and pull down the walls
tear up the stairs and tear up the floors
oh just burn down the house!
burn down the street!
turn everything red and the beat is complete
with the sound of your world
going up in fire
it's a perfect day to throw back your head
and kiss it all goodbye"
 
The Cure- doing The Unstuck


 

 


 

 

Så jævlig Kjedelig!

Aaah! For fuck sake!


Jeg orker ikke sitte på rommet mitt og glane i veggen lenger, og jeg gidder ikke lese heller. Boka jeg leser er så grenseløst kjedelig! Jeg tror stadig jeg at jeg kan ha oversett noe som kan gjøre boken litt smartere og går tilbake for å finne det jeg trodde jeg ikke fikk med meg første gangen.

Men jeg finner ikke det jeg burde ha oversett. Boken viser seg å faktisk å være akkurat så utrolig dum.

Fysioterapeuten så den veldig enkle boken ligge foran meg og uttrykte noen høflige, men høyst kritiske kommentarer. Nå kunne jeg selvsagt satt av tre kvarter til å forklare skriftlig med venstre hånden at "Jeg er egentlig ikke er så dum i hodet at jeg leser sånt til vanlig, men nå har det seg slik at jeg grunnet uheldige omstendigheter, har litt ekstra tungt for det akkurat nå! Jeg har dritmasse IQ! Helt sant!"

Fysioterapeuten er altså ikke imponert over litteraturvalget mitt, og det skjønner jeg ganske godt! Ikke glemmer han så lett heller, for boken ble ofte referert og henvist til med en "snert" av ironi som jeg bare måtte godta for øyeblikket. En treningsball blir navngitt etter hovedpersonen i boka (som også var tittelen) Og ville jeg kanskje ha litt rosa fysiotape? Når jeg blir flinkere til å prate, blir jeg ganske enkelt nødt til å oppklare denne uheldige misforståelsen. Eller så må jeg drepe fysioterapeuten. Jeg vil ganske enkelt ikke bli ansett som en Rosa-elskende, damelitteratur-lesende person! Da vil jeg heller snuble på plattingen og grise hjernemasse på den fjollete og hjemmekoselige krukken med stemorsblomster.

Og det er faktisk ikke helt usannsynlig.

Jeg sleper meg inn i stua hvor gamlingene sitter og ser på dagens episode av Derrick. Det programmet er så jævla kjedelig at jeg skjønner at det kan være godt å få dø når man er gammel, om man skal sitte og pine seg med slikt på ettermiddagene. Det hadde ikke vært mer selvdestruktivt om de skulle begynne å kutte seg på armene med deres høye inntak av blodfortynnende.

Jeg har visst en agurkbit i klem mellom leppa og de nederste tennene, helt innerst mot høyre. Den satte seg fast under middagen for noen timer siden, og det var ingen verdig måte å få den ut på. Til tross for at jeg var omringet av slagrammede som tydeligvis hadde godtatt sin skjebne og spiste inn den ene munnviken og lot det renne ut den andre, fikk jeg meg ikke til å fjerne agurken i alles påsyn, jeg bestemte meg for å angripe problemet senere, og når senere kom, hadde jeg glemt det. 

Kanskje det er mer mat som er glemt i kinnene mine? Jeg ser sikkert ut som en vanvittig stor gullhamster, kanskje jeg skal lage brummelyder og gå rundt å forstyrre de som sitter og ser på Derrick "Se på meg! Jeg er en handikappet hamster!"

Hvilke lyder lager egentlig hamstere? Jeg tar opp telefonen og googler det. I følge Norsk hamsterforening, skal hamstere som brummer akkurat ha paret seg. 

Jeg forsøkte å fjerne agurken med tungen min, men det var ikke noe kraft i tungen, mon tro om det er derfor jeg sikler så forbanna mye? Jeg har en intens tungetrening mot høyre side av munnen min, og bruker alle ansiktsmusklene jeg har for å navigere grønnsaken ut med tunga, hvis noen ser på meg nå, tror de kanskje at jeg har et epileptisk anfall, eller at jeg faktisk er en vanvittig stor gullhamster som parer meg. Jeg har lyst til kaste meg over Audhild og jokke på stolen hennes og på tv`n og på bordet og på fikenplante-helvetet som står så pent i potten ved siden av meg "Se på meg! Jeg er en hjerneskadet hamster for faen! SE PÅ MEG!"

Tilbake til agurkbiten.

Jeg hadde to valg. Jeg kunne brette ned underleppa med den funksjonelle hånda mi og bruke en av fingrene til å flytte agurken vekk mens alle var opptatt med Derrick, eller jeg kunne beholde den akkurat som den var og kjenne smaken av den så lenge jeg kan. Jeg hadde ikke noe annet å finne på, så jeg gikk for det siste. 

Jeg sitter og tenker litt på hamstere en stund. Tenk at det faktisk finnes en norsk hamsterforening! På nettet står det "Norsk hamsterforening- med ørkenrotteseksjon"

Jeg må si det er veldig pussig! "Heisann! Jeg er styremedlem i norsk hamsterforening! Ble du kåt nå?" eller "På møtet i dag har Svein Erik laget en PowerPoint for oss: Hamsterens tillitsbase og klyngeidentitet, mål og delmål"

Hvordan er forresten samarbeidet mellom hamsteravdelingen og ørkenrotteseksjonen mon tro? Kanskje ørkenrottegutta møter hamstergjengen for å sloss. Hamstercasuals.

Herregud så inni helvetes kjedelig da?! Er det mulig å kjede på seg et slag? 

Jeg ser på Petter som tusler rundt utenfor stuevinduene, han går og plukker litt i gresset før han stikker henda i lomma og tusler videre bort til husveggen, han skraper litt på en av veggplankene med neglene og fortsetter rundt hushjørnet. Jeg funderer på om jeg skal gå ut jeg også - jeg er ikke sikker på om jeg har balansen til å gå på annet enn linoleum i dag, men tenker at jeg kan forsøke. Jeg står utenfor inngangen på tredekket og ser opp mot butikken og ned mot gaten og tenker at den jævla agurken er vassen og at jeg heller går og legger meg eller begynner med narkotika.

 
"Are you motherfuckers ready
For the new shit?
Stand up and admit
Tomorrow's never coming
This is the new shit
Stand up and admit
Do we get it? no
Do we want it? yeah
This is the new shit
Stand up and admit"
 

Marilyn Manson- This Is The New Shit


 

Petter tror han er et poltergeist

Jeg er ganske sikker på at Petter tror han er usynlig og at vi ikke kan se han. Når noen prater til Petter ser han på dem med et tomt blikk, dytter brillene bedre på plass, sjekker klokka og forlater stedet. Enten er ikke Petter så interessert i hva andre har å si eller så tror han ikke at vi kan se han.

Petter gjør rare ting som vi andre ikke gjør. Han kan finne på å gå bak resepsjonsdisken og lese på dataskjermen som står der. Det er helt klart lettere hvis det ikke er noen bak disken som sender han bort, men han prøver seg gjerne likevel. 

Når Petter blir sendt bort ser det ut som sykepleierne bare snur Petter rundt og skifter retning for han. Han får ganske enkelt hjelp til å endre kurs og finner på noe annet som Petter ikke bør gjøre et annet sted. Kanskje Petter er et poltergeist.

Petter tøfler rastløst rundt hele dagen og plukker på ting, roter i hyller og kjenner etter om dører er åpne eller om de kan la seg åpne med litt eller kanskje mye hjelp. Han kikker inn og roter gjennom lintøy og voksenbleier, eller han våger seg ned trappen til personalets garderober. 

Ikke rent sjelden blir Petter stoppet før han ender opp bak resepsjonen eller bak dører hvor Petter ikke får lov til å være. Men det hender også at Petter er heldig og kan rote rundt i fred og ro.

Det er fryktelig spennende å følge med på hvordan Petter klarer seg uten å bli oppdaget. Jeg kan se at han åpner døren som går ned til personalets garderobe akkurat nok til å kunne gli stille gjennom den og ned trappen. Ooh! tenker jeg spent, men litt stresset på Petter sine vegne og fortsetter mot stuen for å følge med på fortsettelsen. 

Det er utrolig hvor ofte Petter kan snoke uten at han blir oppdaget. For Petter er ikke så nøye på dette med å være diskret.

I stuen er det stille. Jeg kikker bort på Arvid som har sovnet i stolen sin. Han sitter og vipper faretruende fremover mens Knut sitter og ser på bildene i avisen og puster slik at det kommer skarpe plystrelyder fra nesen hans. Audhild som sitter og venter på ergoterapeut, plukker på duken og drar opp sokken sine. Jeg er ganske sikker på at dersom hun drar sokkene sine lengre opp, vil de bli til leggvarmere. 

Jeg ser sykepleiere som går frem og tilbake mellom rom og stue og pauserom. Og ingen har oppdaget Petter som er ulydig og eventyrsøkende på forbudte plasser. 

Så kommer Petter spankulerende forbi med henda i lomma uten sykepleiere på slep, så da vet jeg at han klarte det. Jeg lurer på hva han har sett og på om han er full av adrenalinkick. Kanskje han er en adrenalinjunkie og høyner innsatsen sin neste gang. Håper det.

Senere sitter Unni med telefonen høyt hevet mens hun ser på tv. Hun leser og skriver meldinger med smale øyne som veksler mellom tv`n og mobilen. Petter har stilt seg bak henne, med rompa rett ut og dytter på plass brillene sine. Han leser skamløst meldingene over skulderen hennes så nært at det er utrolig at ikke pusten hans hveser i øregangene hennes og dermed avslører han. Men Unni merker ikke at Petter er tett bak henne og har krysset flere moralske grenser og det synes jeg Petter bør prise seg lykkelig over. For Unni er ikke den som holder igjen.

Det er som om Petters åpenlyse snoking fritt for betenkeligheter og diskresjon gjør oss litt dårligere på å bedømme hva som er rett og rimelig for Petter å ta del i. Petter gjør det som ikke er lov når Petter ganske enkelt behager det på en så arrogant og naturlig måte at det ikke faller oss andre inn å stille oss undrende til det. 

Petter har sett seg ferdig på mobiltelefonen til Unni og forsvinner ut gjennom døren. Med ett er han på utsiden av stuevinduet. Han står bak gamlingene som sitter i godstolene med ryggen mot vinduet vendt mot TV´n. Han lener hele overkroppen sin mot ruten og blender lyset med hendene sine for å få bedre sikt inn til oss. Der står han lenge og stirrer på oss. Kanskje Petter leker at han er en antropolog og skal skrive en doktorgrad om ansiktspareser og sikling. 

Etter å ha stirret på oss i det som føltes som en evighet, kommer han tassende inn forbi meg i stuen, med retning mot en sofa som står foran tavla med beskjeder i gangen. Han legger seg på den alt for korte sofaen og spriker med bena. Han spriker så fullkomment at det ser ut som han venter på en gynekologisk undersøkelse. Mon tro hva Petter tenker på der han ligger på ryggen med bena høyt i været til hver side og stirrer i taket. Så reiser han seg og går ganske enkelt baklengs mot døren til rommet sitt. Han stopper brått og kikker forsiktig inn gjennom den åpne døren og går sidelengs inn langs veggen. 

Enten så tror Petter at han er en spesialagent eller så kjeder Petter seg veldig, veldig mye han også.

Vi får kjede oss helt til det blir kveldsmat.

Petter lar seg ganske enkelt ikke dikteres på hva ventekultur angår. Han sitter ikke pent og venter til han blir servert noe som helst. Han henter maten han vil ha, når han akter å ha den, uten å måtte vente til Audhild, Unni, Knut, Willy, Abdallah og alle vi andre får bestemt oss for om vi vil ha brødskive med ost eller kjøttpålegg. Petter har allerede hentet seg kaffe,  brødskiver og kulturmelk og er faktisk snart ferdig med kveldsmaten før vi rekker å blåse på kaffen. 

Petter er sin egen herre og den høye, tynne kroppen er hans tempel. En sjelden gang har jeg hørt Petter si noe. Er det noe bløtkake til kaffen? spør Petter da. Men det er det jo aldri. 

 

"It was me on that road
But you couldn't see me
Too many lights out, but nowhere near here"
 
What Else Is There- Röyksopp


 


 

Når andre går hen å dør midt i shitbreak´en din

Jeg har ikke hatt en shitbreak siden søndag og nå er det onsdag. Skulle gjerne sagt at det der gjør absolutt ingenting, og at ting kommer når det kommer, men jeg er ganske glad i akkurat de rutinene der. Og jeg vil ikke tusle rundt full av dritt heller.

Det pleier å være det første jeg gjør hver morgen. Ut med det gamle og inn med det nye på et vis. Før var det klokken elleve hver dag, uten unntak. Klokken elleve er et leit tidspunkt, synes jeg.

En gang skulle jeg i begravelse på en onsdag klokken elleve. Det var ordentlig triste greier! Jeg ville selvsagt følge vedkommende til siste hvile, for jeg likte henne svært godt og jeg var glad i de nærmeste pårørende. Så når det kom en melding om hvor begravelsen skulle finne sted og at det var på onsdag klokken elleve, følte jeg ikke at det var så lett å si til de etterlatte, som jeg likte, og som jeg ville fortsatt skulle like meg, at "Nei, det kan jeg faktisk ikke! Da er jeg opptatt med å drite. Beklager og hils!"

Jeg brukte mandag og tirsdag på å forskyve shitbreak`en min et par timer frem, og det gikk helt fint, det er jo ikke slik at man skal gjøre det så vanskelig for seg selv! Man spiller da på lag med kroppen sin og det er faktisk helt mulig å drite klokken ni! 

På onsdag derimot satt jeg på do og presset, sprengte noen blodkar både oppe og nede og ropte "Men for svarte helvete da?!? kom igjen da for faen! Dette har jeg ikke tid til!" Uten noen resultater.

Så da måtte jeg møte opp i kirken midt i shitbreak`en min, og være sånn som alle de andre som viser at de er kapable til å endre på driterutinene sine for å delta i en gripefull avskjed.

Jeg hadde halvfull kontroll der jeg satt på kirkebenken og mintes den døde. Det går så bra så! tenkte jeg optimistisk for meg selv mens jeg tenkte på den avdøde og gråt litt. Jeg gråt fordi at noen var død altså, og ikke fordi jeg måtte drite.

Kontrollen var bare en tredjedels full når presten talte varmt om den avdøde og at hun hadde hund og slikt, og jeg tenkte litt på hvem som skulle ta med hunden ut for å drite nå som vedkommende var død, og gråt mest for at hun var død, men også mye for at hunden hadde mistet eieren sin. Presten fortalte videre om en dame som var glad i barna sine og gjorde alt for dem, også var hun glad i å være på familiens hytte på fjellet! 

Altså! Kan vi få stikkordene på mail etterpå, eller? Dette tar jo en jævla evighet, tenkte jeg dritefull, og gråt mye fordi hun var død og mye fordi barna hadde mistet mammaen sin, og noe for at hunden ikke kunne gå på dritetur med henne lenger og litt fordi at hytta sto tom og litt fordi jeg måtte drite og var veldig respektløs akkurat nå.

Jeg innså at jeg bare hadde en brøkdelskontroll. Presten ville at vi skulle åpne salmeboken og synge litt, og akkurat her viste jeg respekt og lot være å synge.  Jeg hadde åpnet salmeboka på en tilfeldig side for å late som om jeg sang, men sidemannen, som var litt mer enn gjennomsnittet ivrig på å synge salmer, ville hjelpe til med å finne riktig side. Man skulle da tro at salmeboka som jeg holdt opp- ned ville gitt en god pekepinn på hvor viktig det egentlig var for meg å delta. 

Salmen var endelig ferdig og presten hadde litt til på hjertet. Jeg hadde snart ikke kontroll lenger og tenkte bryskt og høyt inni meg «JAJAJAJAJA, FOR HELVETE ! FÅ KJÆRRINGA NED I JORDEN NÅ, FOR FAEN! JEG MÅ DRITE!!!» og så skammet meg veldig mye og tok meg sammen, sa unnskyld til Gud og prøvde å tenke litt positivt. Man føler seg jo høyst levende da, når man må drite. Det er en jo fin ting.

Jeg vet, respektløst, uverdig og skammelig! Men det er ikke min skyld at jeg må drite når andre har dødd!
Dessuten har karma tatt seg av meg allerede.

«Karma police
I´ve given all I can
It`s not enough
I´ve given all I can
But we`re still on the payroll!»
 
Karma Police- Radiohead


 


 

Willy er en rullestolmisbruker!

Jeg sitter og kikker på Gunnvor og funderer på hvordan det hadde vært om Downs syndrom var en infeksjon på lik linje med influensa. Man tusler rundt og føler seg uggen i noen dager før man bryter ut i full Downs, eller tenk om du er nyforelsket og befinner deg midt i datingfasen, også går du hen og får urinveisinfeksjon og muligheter for dobbeltsidig Downs syndrom. 

Mens jeg sitter der og grubler, kommer Willy kjørende inn. Han er ny på dette med elektrisk rullestol, og mangler fullstendig oversikt over hvor mye klaring han trenger. Han gir konstant full gass, og er urettmessig full av selvtillit og optimisme og håper det vil gå bra. Men det gjør som regel ikke det, og denne gangen var det to spisestoler han tok fart og feide ned i flisene.

Gamlingene som sitter og ser på Derrick mens de venter på døden, letter straks fra stolsetene sine i ren forferdelse, de blir sittende og summe seg med ansiktene sine fortsatt i "Hva i all verden" posisjon, og det blir akutt behov for enkelte av dem å trekke tilbake til rommene sine for blodtrykksmåling og bleieskift. 

Jeg så det hele komme. Jeg så på ansiktet til Willy at han hadde tatt en rask og ukontrollert beslutning, han knep øynene sammen og håpet på det beste da han kjørte på møblene og nesten sendte hele gjengen til de evige jaktmarker. 

Jeg begynner å sette pris på Willy og hans hensynsløse ferdsel. Her en dag rygget Willy på Abdallah med den elektriske rullestolen sin. Willy var ferdig med å se på tv og rygget bakover, med fullt fokus fremover, bak han satt Abdallah og passet sine egne kjedelige saker og ble meid rett ned av Willy og stolen hans. Abdallah, stakkars, hadde ikke stemme etter hjerneslaget, så alle de små pipene hans om hjelp druknet fullstendig i ryggesignalene til Willy. 

Det er ikke pent å le, men jeg holdt på å le meg i hjel der jeg så Willy grisekjøre ut i gangen, mens Abdallah satt og peip og lette etter blod på buksa.

Alle skvetter unna når Willy kommer, og med god grunn! Selv om det kognitive har reist på ferie, og du husker i overkant dårlig, så vet du at det er livsfarlig å møte Willy kjørende ved inngangen, man kan risikere å bli sittende i klem mellom rullestolen hans og dørkarmen. Med Willys dårlige dømmekraft, hadde han sikkert tenkt at det ville gått så fint atte, også hadde man måttet få dørkarmen operert bort fra tykktarmen sin, og det er ikke sånt man trenger å plusse på alt annet her i livet.

Det er dog ikke bare Willy som er hensynsløs med hjelpemidlene sine (Dette er en setning jeg vet at syklubben min får seg en god latter av). Gamlingenes rullatorer er nesten konstant parkert rett foran bena mine, og man må bane seg vei mellom dem som en Super Mario i slow motion. Jeg klatrer forbi, svinger rundt og snubler over rullatorer som er hensynsløst parkert over alt. Nå tok jeg kanskje litt av på parallellene jeg satte mellom meg selv og Super Mario, men selv å løfte foten så høyt at det blir mulig for luft å trenge mellom skosålen og linoleumen kan være en høyintensiv prestasjon for noen, og jeg sa aldri at jeg løper rundt og spiser Super Mushroom for å få ekstra styrke. I hvertfall ikke nå lenger.

Når jeg ankom rehab`en sittende i rullestolen min og kikket meg rundt i dette rullatorinfernoet som var her, kjente jeg meg litt skvetten for at jeg skulle få utdelt en jeg også. 

Jeg innrømmer at de var nokså hendige, med en lomme foran som jeg kunne hatt mobilen og skriveblokka mi liggende i, men jeg hadde heller tygget meg rundt på linoleumen ved bruk av rå kraft fra tennene og kjeven min fremfor å bli sett subbende bak en rullator! Her var jeg nødt til å sette en grense! Her også! En rullator kom faen ikke på tale! 

Nå var det heldigvis ingen som talte om noen rullator heller, så jeg fikk tildelt en krykke og var vekselsvis glad for det! Nå kunne jeg gå rundt å tro at jeg var så mye bedre enn alle de andre som ikke kunne gå med krykke, som gikk rundt og dreit seg ut med en rullator! "Hei jeg heter Siri, jeg bruker bare en krykke!" Eller kanskje ikke. Det ville vært dølt, for krykka var et ork å drasse på, dessuten fikk den meg til å se ut som om jeg var en sånn syk person som måtte bruke krykke, og det var faen ikke aktuelt å gå rundt og sende ut slike signaler!

 

"Picture me given' a damn, I said never"

Tricky- Black Steel


 

 

Solskinnsboller

Jeg har en venninne som er så flink til å bake at det klør rundt omkring i munnen min når jeg tenker på det. Hun liker å bake også, og det er veldig bra for oss som er i vennegjengen hennes, for vi liker at hun liker, for da gjør hun det oftere og dessuten liker vi det vi får servert!

Min venninne er flink til å dele rettferdig av godene, men akkurat det er både litt positivt og litt negativt. Det er jo bra å være på mottakerlisten, men samtidig er det litt tungt at hun har en mann og tre unger som hun er litt mer glad i, og som kan velte seg i det som utelukkende kunne blitt donert til oss i gjengen hennes. Vi klarer kanskje ikke å få i oss alt som står på bordet mens vi er der, men det er jo ikke slik at vi ikke kan ta med oss poser og Tupperware-greier for å frakte med oss rester hjem heller! Vi er ikke dumme.

Når vi avtaler at gjengen skal treffes hos henne, ligger det fryktelig langt inne ikke å kunne komme. Vi gjør vårt aller beste og vet at selv om hun sier at hun ikke har hatt tid til å styre så voldsomt i forkant, så er det ingen grunn til å rakne helt. Det betyr bare at hun har hentet noe hjemmelaget i fryseren som hun sier veldig beskjedent at ikke er noe spesielt, det smaker sikkert ikke like godt lenger og det ser sikkert lite innbydende ut. Så danderes det kakegreier som jeg ikke kan navnet på, med figurer og bær i riktig høyde og ordentlig fasong og i alle slags farger. Da sitter vi og ser på dette fatet i tre etasjer som om det står i en slags gudommelig "spotlight" og vi kan banne på at vi hører englekor.
Eller så var det kanskje oppvaskmaskinen.

Vi sitter rundt kakeinfernoet i tre etasjer, rørt til tårer og spiser kakegreier jeg ikke kan navnet på, og er veldig glade i venninnen vår helt til mannen hennes kommer hjem, sliten og sulten etter å ha jobbet sent. Han er kjempeflink og vi liker han godt, det er ikke det, men det er faen ikke aktuelt at han skal komme i nærheten av kakene! Han kan ta seg litt cornflakes eller knekkebrød!
Men vi sier ingenting. Vi bare spiser litt fortere.

Av og til møtes vi med familiene våre, og det er så klart veldig hyggelig, for vi har jo valgt menn og laget barn selv, men det er også litt vanskelig når alle skal møtes med menn og barn, for barn har ingen hemninger og det har ikke jeg heller, så sammenlagt blir vi litt mye. Da må liksom noen dempe seg og siden jeg er voksen, er det forventet at det blir meg.

En gang vi skulle møtes med menn og barn hadde vår venninne bakt solskinnsboller og de bollene hennes er det beste som har skjedd smaksløkene mine noensinne og jeg føler et visst eierskap akkurat til de. Vår venninne lokket rundt barna med bollene sine, ikke på en sånn lumsk pedofil måte, men slik som en som hadde bakt verdens beste boller og hadde helt ærlige hensikter ville gjort. "Hvem vil ha boller?" ropte hun til barna "Jeeeg!" skrek samtlige barn.
"Faen!" skrek jeg inni meg og så på den andre i gjengen vår som elsker de bollene like høyt som meg. Hun så rett og slett nedslått ut.

Ungene spiste og sølte bollesmuler over alt, de lot rester ligge og spiste rundt vaniljefyllet. For det var ikke slik at de var takknemlige nok til å like vaniljefyll. Når de var nesten ferdig og hadde halve bollen smurt rundt munnen, ba de om enda en.
Hadde de spurt meg så hadde jeg selvsagt sagt "Nei, for svarte helvete! Du har fått en bolle for mye!" og børstet ungen bort til en nærliggende lekeplass hvor barnet ikke var en solskinnsbolletrussel lenger. Men de spurte selvsagt vår rause venninne og ganske snart var det tomt for solskinnsboller.

Jeg satt å så på en søt liten jente med lyse lokker som slikket sakte tvers over den siste bollen med vaniljefyll før hun bestemte seg for at hun ikke likte boller likevel.

Det er da jeg og minst en annen i gjengen tenkte; hva faen gjør alle ungene og ektemennene her og hvorfor skal alle få?!

 

God fredag!

The Cure- Friday I'm In Love


 

IKKE piss i stolen din!

Etter frokost var det tomsingtid igjen. Vi satt i stua og talte kvist i panelet og ventet på timeavtalene våre med ergoterapeuter, fysioterapeuter og sosionomer. 

Leggskinnebølla kom feiende inn med rullatoren sin og en trykket stemning. Hun er skikkelig forbanna igjen etter en liten pustepause. "HVA!?? NOEN HAR PISSA I STOLEN SIN! NEEEI, MEN UUUUNNSKYLD MEG ASSA! SÅNT TAKLER JEG BARE IKKE!" brøler hun hensynsløst og ser på oss, hver og en.

Så nå unnskylder hun seg endelig, tenker jeg oppgitt, selv om det er tydelig at det ikke var det hun la mest vekt på ved det hun ville formidle akkurat nå. Det var altså urin i en stolpute og det synes bølla var helt uhørt på et rehabiliteringshjem hvor det hovedsakelig befant seg gamle kvinner og menn som i tur og orden har fått bekkenbunnsutfordringer av slag og alderdom, og i ren forglemmelse av voksenbleieinstallasjon ved morgenstellet har vært så uheldig å griset til stolen sin.

"FÅ DET BORT!" bjeffet hun og lot blikket gli over den tafatte gjengen for å finne den skyldige innehaveren av en overaktiv blære. 

Se faen ikke på meg! sa jeg til henne med stinkblikket mitt.

Stakkars Unni hadde vært så uheldig å tisse på seg når hun skulle dra seg opp med rullatoren sin før fysioterapi, og nå ble det offentliggjort med utropstegn av en aggressiv medpasient som ville at alle skulle ta dette til etterretning og kontrollere blærene sine bedre heretter. Bortsett fra Willy da, som ikke hadde vært å se siden frokost og sikkert ikke var i stand til å kontrollere en dritt akkurat nå.

Leggskinnebølla ble stående ved åstedet for urineringen for å forvisse seg at sykepleierne handlet raskt og effektivt etter hennes standard og at Unni ble hentet hos fysioterapi for en real skrubb mellom bena. Hun stirret stygt og lenge på Unni som ble fulgt tilbake til rommet sitt i en slags "Walk of Shame" med rullatoren sin.

Jeg var oppgitt og sint.

Til tross for at litt urin i en stolpute skapte litt etterlengtet variasjon i den ellers så dritkjedelige tilværelsen, så var det ikke den typen action jeg higet etter. Jeg kunne filleristet leggskinnespetakkelet for hennes taktløshet og jeg følte en voldsom trang til å stå opp og forsvare Unni som ble hengt ut for sitt uhell, men jeg hadde ikke ordene mine, og jeg nekter å tro at det fantes tålmodighet for å vente på at jeg skulle skrive hva jeg mente om saken på blokken min. Men smertegrensen min var langt forbi nådd og det var på tide å bringe på det rene at shitlisten min var oppdatert så til de grader, og at her er vi er snille med hverandre for faen, selv om vi tisser rundt forbi, eller spiser med åpen munn! 

Jeg var glad da jeg ble hentet til fysioterapi og fikk litt etterlengtet fri fra dramaet i stuen.

Jeg hadde lyst til å fortelle Fysioterapeuten om situasjonen med bølla og Willys bommert med lakserolje under frokosten, og at når jeg manglet ord, kjente jeg på en større irritasjon over enkelte og hadde utviklet større aggressivitet og en noe lavere terskel for voldsutøving i dagdrømmene mine, enn hva jeg hadde hatt før. 

Men det var litt vanskelig å forklare, og jeg visste godt at jeg ikke ville klare å beskrive alt sammen uansett hvor lang tid han tok seg på å forstå meg. Det hele føltes som en folkehøgskole med høyere gjennomsnittsalder og mindre narkotika, i hvert fall av den typen man ikke får resept for.

 

"Please could you stop the noise,

I'm trying to get some rest

From all the unborn chicken voices in my head

What's that?

What's that?"

 

Radiohead- Paranoid Android



 


 


 


 

Intimsfærer

I dag skal ergoterapeuten vise meg hvordan krøplinger kan dusje fornuftig og effektivt. Det er visst ergoterapeuters jobb å hjelpe folk til å bli litt smartere med det utgangspunktet de er så uheldige å inneha.

Dette er langt fra hva jeg anser som et trivelig opplæringstilbud, men hvis jeg skal ha gleden av en god personlig hygiene må jeg akseptere hjelpen jeg nå skal få, og gleden av personlig hygiene har jeg savnet litt.

Ergoterapeuten min er godt forberedt. Hun ser ut som hun skal spyle meg på plenen utenfor, der hun stiller med store grønne støvler og oppbretta ermer. Hun er betydelig mer avslappet og full av pågangsmot enn hva jeg er. Men nå er det ikke hun som skal vaskes av noen med støvler på.

Jeg elsker ikke akkurat retningen livet mitt har tatt der jeg sitter og er lyserosa og tafatt med hår på bena i en dusjstol med hjul og skammer meg. Det hjelper virkelig ikke at jeg er assistert av en dame med fokus på handikappene mine og full av velvilje vil hjelpe å løfte både det ene og det andre for å få bedre tilgang. Det er sikkert mange ganger man synes det er hyggelig med selskap i dusjen, men dette er ikke en av dem.

Vi løfter på armen så vi kan vaske under den med kluten. Her er det ganske viktig å ha vasket ansiktet først, for det er ikke spesielt fornøyelig å gnikke en klut rundt i hele ansiktet som først har vært gnikket i armhulen din.  

Håret. Såpe inn og vaske håret med venstre hånd mens høyre arm dingler langs siden er en utfordring, men lar seg absolutt gjøre. Det er verre å klemme såpa ut fra flasken med bare en hånd. Dersom man ikke er heldig å ha en pumpeflaske, kan man klemme flasken mellom armen og hoften og sluse såpen inn i den funksjonelle hånden. Dette er veldig lurt å gjøre før man har begynt å såpe inn kroppen og er så glatt at alt sklir og flakser veggimellom. Dette vil igjen gjøre at man sier mange stygge ord, mister fatningen, begynner å grine og må tygge på kluten for å samle seg igjen. Og da er det også veldig greit å ikke ha vasket seg nedentil først.

Jeg synes det går veldig fint å vaske høyre side av kroppen min, jeg holder dusjen greit med venstre hånd og er fornøyd, men å vaske den venstre armen min og armhulen viste seg å være en utfordring. Nå kunne jeg ha tatt dusjhodet i munnen og navigert den rundt med tungen min, men det er ikke noe en ergoterapeut synes er så lurt, ergoterapeuter kan være litt metodesnobbete, så her hadde jeg fått fullstendig nok av både opplæringen og besøket i dusjen. Er forresten metodesnobbete et ord? 

Tørking. Nå blir jeg trillet ut av dusjen og plassert foran fotenden på senga mi, der får jeg heldigvis tørke meg selv, bortsett fra venstrearmen min. Her vurderer jeg å blåsetørke meg selv, men tror ikke jeg har lungekapasitet nok og lar ergoterapeuten tørke den for meg. Jeg støttes opp i stående og får beskjed om å bøye meg over fotenden. Ergoterapeuten tørker meg mellom ræva. Jeg hater livet mitt. 

Jeg står fremoverbøyd, naken, rosa og tafatt med hår på bena og skilte seteballer og en ergoterapeut som står bak meg og frotterer meg tørr i rompesprekken. Døren går opp og inn på rommet kommer en mannlig sykepleier med en plastkopp med medisiner til meg. Det eneste jeg er takknemlig for akkurat nå, er at hun ikke har valgt å blåsetørke meg. De handler raskt og smidig. Ergoterapeuten dekker meg til med et alt for lite håndkle og sykepleieren finner ut at det ikke hastet så veldig med medisinen og går ut. Jeg fyller kinnene mine med luft og blåser det oppgitt ut. Svarte faen. Jeg klar for klærne og en rask avslutning på dette opplæringstiltaket som har vært like hyggelig som norovirus.

Påkledning. En nettingtruse blir lagt på gulvet slik at det kan tråkkes rett i hullene og dras på plass med venstre hånd. Den sitter fint på venstreside, men krøller seg på høyre. Den sitter akkurat stramt nok til å minne meg om ribbe og sprøstekt svor, men det er bare å flerre den av seg om det blir irriterende. Det er det fine med nettingtruser, man trenger ikke kle dem av seg nødvendigvis.  

Alle klærne er på og alt sitter langt oppe på venstre side og slenger på høyre side, men det gjør jeg også, så jeg lar det gå. Ergoterapeuten fletter håret mitt og forteller at i morgen skal vi øve på å spise. Hun skal sitte bak meg og styre høyrehånden min med gaffelen. Det kan nok føles litt nært og intenst, men det er en god øvelse, forteller hun. Visst faen! tenker jeg og sukker, intimitetsgrensene mine er åpne for alt og alle for tiden, ta gjerne med en venn.

 

"Give up yourself unto the moment
The time is now
Give up yourself unto the moment
Let's make this moment last"

 

Moloko- The Time Is Now



 


 

 


 


 


 

Just model through it, god damn it!

Jeg våkner uthvilt og ganske så fornøyd. Jeg hører at det er lyder og romsteringer bak skjermbrettet. Det er ikke slik at de gardinene er lydtette, men det plager meg ikke. Jeg har egentlig et par andre ting som jeg kan la plage meg og er på det området ganske opptatt. 

Jeg kjenner lukten av frokost og kaffe fra gangen. Døren går opp og morgenvakten kommer inn med rene håndklær og ny pysj. Jeg sier tusen takk og er veldig overrasket over at det kommer ut som en luftig "dah". "Tusen" er borte og "takk" ble ikke helt som jeg hadde tenkt heller. Jeg drømte så tydelig at jeg pratet i natt og hadde glemt at det ikke lenger er tilfelle. Jeg tenker meg om. Det betyr at jeg ikke kan gå heller, og det er faen ikke greit.

Lydene jeg hørte fra romkameraten min tyder på at hun er på vei inn på badet som førstemann og det er helt i orden. Det er ingenting jeg skal rekke i dag heller.

Min nye indiske venn dukker prøvende frem fra skjermbrettet og ønsker meg en god morgen, jeg "mmhm`er" tilbake og smiler med halve fjeset, følger henne med øynene der hun manøvrerer seg frem med en prekestol rundt sengen min. 

Fysioterapeuten vil ha meg opp og gå i en slik prekestol, det er en slags gåstativ for voksne med hjul og håndbrems. Det høres kanskje fint ut, men det er skumle saker.

Det går greit sammen med en fysioterapeut eller sykepleier, men det er en direkte livsfarlig å gå med denne drapsmaskinen alene.

Nå står prekestolen til venstre for rullestolen ved siden av sengen min, og jeg tenker det kan være lurt å velge denne i dag. Jeg er full av mitt handikappede jeg og har masse pågangsmot, jeg tenker at alle kan spise støvet mitt bort over gangen her og se hvor flink jeg faen-i-meg er.  

Men det var ikke så lurt og jeg var ikke så flink. 

Hele kroppen min henger over prekestolen på høyre side. Jeg har rett og slett kastet høyre arm over den, og den dingler så voldsomt foran der at jeg burde hatt en sykkelkurv å legge den i. Jeg holder så hardt i håndtaket og bremsen med venstre hånd at knokene er hvite, og ikke griserosa slik de pleier å være. 

Med bremsingen fra venstre og tyngden fra høyre dyttes gåstolen fremover i all for høy hastighet, og for ikke å gå rundt i ring må jeg løsne på bremsen, som igjen gjør at jeg setter full fart uten at høyre ben blir med. 

Faen, er det motor på denne dritten? 

Jeg skyter frem med overkroppen og må trippe som faen etter med venstre ben. Det høyre sleper etter og sålen fra skoen lager en merkelig pipelyd mot linoleumen. Det er ingen grasiøs og smidig måte å gjøre dette på, jeg henger trippende og slepende etter prekestolen med bustete hår og en pysjamasbukse som sagger, jeg tenker "shit-shit-shit-shit" i det jeg skyter frem mot døren. Jeg vurderer mulighetene jeg har til rådighet og finner ut at det beste må være å sikte meg inn mot veggen, smelle inn i den og for så å dra meg behersket tilbake i sengen på et vis. Det er jo ikke sånn at jeg har så vanvittig mye å tape på å gruse meg i en vegg lenger heller.

Jeg hører at min romkamerat nærmer seg ferdig, mens jeg sliter ukontrollert og raskt rundt i ring midt på gulvet, jeg tenker at dette er ingen tjent med å bevitne, så jeg kaster meg mot sengen. 

"Æh!" sier jeg sånn helt tilfeldig og mener egentlig "Hei!" når romkameraten åpner døren. Jeg stryker meg over håret og spiller kul.

Just model through it, god damn it!

 

"I'm a loser baby, so why don't you kill me?"

Loser- Beck


 

Det er en hårfin grense mellom en hyggelig massasje og et rovmord!

Jeg kom i skade for å dra en "Downs-referanse" til fysioterapeuten min. Til fysioterapeuten min. Det var kanskje litt dumt fordi jeg har veldig stiv nakke og fysioterapeuten har mast om å få massere litt på den. Fysioterapeuter liker ha orden på nakker, skuldre, rygger og slik dritt, men de har lite sans for intimitetssoner, og akkurat det har jeg masse av.

Men ikke orden.

Jeg lærte hvor hyggelig en fysioterapeutisk-massasje i realiteten er forrige gang en annen fysioterapeut bare skulle "ordne litt på noe". Det var faktisk ikke hyggelig i det hele tatt, og siden jeg ikke er helt dum, så var jeg udelt negativ til akkurat den forespørselen.
(Mer om akkurat den massasjen kommer i et senere innlegg)

Men, nå lurte altså fysioterapeuten meg med på å sette av en time om fem ganger, for fem ganger siden, og nå viste det seg at den femte gangen var rett etter "Downs-referansen" min, og det gjorde meg litt skvetten.

Jeg har forsøkt å hente meg inn hos henne i forkant av avtalen vår, jeg tilbød meg å drepe noen for henne, var raus med komplimenter og slikt, men dette ble raskt avslørt som smisk. Dessuten husket hun veldig godt det jeg sa og syntes helt sikkert det var på sin plass at jeg tuslet rundt med nervøse tics.

Så da lå jeg på benken og hadde det riktig så trivelig, fjeset mitt ble gnidd rundt det lille hullet jeg skulle puste gjennom mens hun kjevlet meg ned i benken og omtrent slo og sparket nakken min i rett posisjon og vinkelgrad oppå skuldrene mine. Jeg forsøkte å redde meg selv med trusler om å skrive et innlegg i bloggen min om henne, hvis hun ikke roet seg kraftig ned og hentet eteriske oljer i stedet.

Da ble det en annen stemning og fysioterapeuten var raskt ute med å si at hun gjorde dette fordi hun var glad i meg og bare ville gjøre meg bedre og rydde litt i rotet på overkroppen min. Og så fortsatte hun å melke milten over isjiasnerven min.

Så her er innlegget.

 

"Soon as I see the dust settle, let's go out and find some trouble"

Sticks ´n ´Stones- Jamie T


 

 

Something good

Noen gifter seg i kirken slik at de kan bli velsignet foran Gud, og kan tenke på hvor forbanna velsignet det føles når noen har dratt seg på sofaen akkurat litt for mye, og har moret seg med å løfte på pleddet etter en promp. Og ingenting river så vidunderlig godt i hjertet som når den Gud har velsignet deg med står foran TV`n og løfter det ene benet for å få bedre plass til å klø seg på testiklene sine akkurat når det er en gjenforening på «Tore på sporet».

Hvor takknemlig er man ikke når andre har sagt «Ååå neeeida! det er ikke noe som er galt!» minst åtte ganger, og gråter i øret ditt om kvelden når alle bare vil sove, fordi den andre måtte jo for faen skjønne at det var noe galt når man sier at det ikke er noe galt på akkurat den måten! 

Da er man så velsignet at man må snakke om dette hele natten fordi det er viktig å snakke om følelsene sine. Også har man jo så forbanna mye av dem også.

Det er kanskje fristende å komme nærmere Gud rett før jul når du vet at du ikke fortjener noe som helst, eller å be en venn med bedre kontakter be for deg når skatteoppgjøret er på vei, uten å si til Gud hvem bønnen egentlig er fra, fordi da kommer Gud til å hjelpe Skatteetaten å heve restgjelden din. Det er også lurt å gi seg helt hen når du ser at politiet har kontroll og baklysene dine ikke virker når du allerede har fått beskjed om å fikse det. 

Eller når det er stortingsvalg. Men da glemte du å spørre noen om å be anonymt for deg og har rota det til for hele Norge.

Men en ting er sikkert. Man føler seg neppe nærmere Gud enn når noen mister besinnelsen og hvisker lavt bak avisen sin at de håper at du skal se til helvete å kveles på en brødskive med bringebærsyltetøy mens man sitter der glad og fornøyd og spiser en brødskive med bringebærsyltetøy og trodde at man fortsatt var innafor.

Jeg ville egentlig bare fortelle at jeg har fått igjen på skatten.

 
Something good!

Something Good- Alt-J


 

Explosions del 2

"Gul bil!" er en lek min eksmann, barnet mitt og jeg lekte når vi var ute og kjørte. Den som først så en gul bil og sa det høyt, eller brølte det slik som jeg gjorde, fikk ett poeng. Ofte utartet leken seg til en diskusjon på hvorvidt den ene var uærlig mot den andre eller ikke, fordi man insisterte på at man så en gul bil, men den kjørte så fort at ingen rakk å se den. 

Hver gang reiste det seg spørsmål om det kanskje kunne vært mulig å dempe seg aldri så lite. Spørsmålet var alltid rettet mot meg, for jeg ble veldig ivrig. Jeg ropte "Gul bil!" så høyt at jeg måtte hoste litt for å gjenvinne stemmen min og tørke spytt fra ruta. Deretter lo jeg veldig mye med en latter som illustrerte at jeg hadde en litt for høy vurdering av meg selv. Da ble de andre to irriterte og likte meg litt mindre. 

Jeg hater Gul bil-leken, den stresser meg på å vinne, den gjør meg trafikkfarlig, upopulær og hes. Men her er jeg i ferd med å vinne så til de grader at det ikke er noe vits i å leke den mer, jeg tok den på «Walk over» og burde vært fornøyd med meg selv.

Vakthavende lege på legevakten er urolig. Han har bestilt en sykebil og springer mellom meg med snørrpapir, og ut i gangen igjen for å se etter ambulansen, som har brukt veldig lang tid. -Hvor er den?! sier han stresset innimellom den plagsomme gråten min, og tenker kanskje at det skal bli godt å slappe av i ørekanalene sine når jeg skal et annet sted med det jævla bråket mitt, og kanskje dør der i stedet. 

Jeg lurer på om jeg kan dø av dette. Det har jeg ikke tenkt på og nå som jeg tenker litt på det, kjenner jeg at det ganske enkelt passer litt dårlig å skulle dø i dag for jeg er faktisk ikke helt klar. Egentlig så vil jeg absolutt ikke dø, og det er litt godt å vite, for det er noen ganger døden ikke nødvendigvis hadde vært så ille om den plutselig skulle inntreffe, og da er det fint at jeg nå, når omstendighetene er såpass usikre, har besinnet meg. 

Jeg er forresten ganske sikker på at det ikke det skjer før jeg har vasket ferdig kjøleskapet, i hvert fall, for det er ikke typisk meg å slippe unna med noe som helst. 

Jeg er kanskje litt trøtt, men jeg gjesper konstant. Det er som om gjespingen ikke har noen effekt, hjernen får ikke surstoffet jeg vil gi den og jeg er i ferd med å gjespe på meg en låst kjeve og kink i fjeset. Gjespingen er akkurat like ukontrollert som gråten og den står ikke i forhold til hvor trøtt jeg er, den er litt overdreven den også. Jeg synes det har vært et voldsomt mas denne søndagen, jeg skulle gjerne ha gjort som mange andre gjør på søndager, ligget på sofaen og sett på film. Jeg kunne til og med sett på den forferdelige Abba-filmen uten å sutre hvis jeg hadde slippet det maset her.

Kanskje ikke Abba-filmen, nå tøffet jeg meg litt, men en annen plagsom film som er irriterende på en mindre «Nå er det faen meg nok! Jeg går i garasjen å henger meg!» -måte.

Jeg har veldig god tid til å gruble på alt som betyr ingenting mens jeg venter på sykebilen. Jeg forsøker å tenke på alt annet i stedet for å tenke på barnet mitt som sikkert er traumatisert etter å ha sett og hørt meg hyle og snøvle slik. En sykepleier har vært inne og fortalt meg at barnet mitt har det så fint atte. Jeg trenger ikke å tenke mer på det, sier hun trøstende med liten troverdighet. 

Etter at sykepleieren sa at jeg ikke skulle tenke på det, tenker jeg bare enda mer på det og må konsentrere meg for å skifte fokuset mitt. 

Jeg er enig med legen, det tar veldig lang tid! Hvorfor tar det så lang tid? Har de stoppet for å bæsje et sted?

Ambulansen har endelig kommet og jeg er overraskende lettet med tanke på hvor pinlig jeg før syntes det var å skulle bli sett i en slik bil. Jeg ligger i den og ser meg rundt; dette skulle barnet ha sett! Eller kanskje hun er blitt for stor til å synes at sykebiler er spennende? 

Kanskje vi kunne ringt og hørt hvor hun var, så kunne vi svingt en rask tur innom for å vise henne innsiden av ambulansen. Ambulansepersonalet kunne åpnet dørene og jeg kunne poppet opp fastspent under teppet mitt, som en mentalt ødelagt troll-i-esken, og brølt "GUL BIL!".

Jeg synes selvsagt at jeg er litt morsom selv om jeg er syk og ikke orker å le av mine egne vitser akkurat nå. 

Jeg hører sirener og lurer på om det er en annen ambulanse som kjører bak oss. Må være litt kjedelig å være den pasienten! Han eller hun er sikkert kjemperedd! Sirenene blir ikke borte, dessuten synes jeg at bilen jeg ligger i kjører veldig fort. Jeg forstår at jeg har vært litt treg i tankegangen og at sirenene er for meg og det gjør meg litt forvirret. Jeg prøver så tydelig jeg klarer å spørre hvorfor det er så voldsomt mye styr rundt meg, og om jeg er i ferd med å dø akkurat nå? Hun forstår ikke hva jeg sier, så hun svarer litt på alt. Nå skal de altså sjekke puls og blodtrykk og om jeg var redd? Bare forsøk å slappe av, men det er viktig å komme fort til sykehus! 

Godt spørsmål, var jeg redd? Jeg kjenner ikke redsel. Kanskje jeg er for dum til å være redd. Kanskje det hadde vært lurt å late som om jeg er redd slik at alt kunne gått etter boken og det var tydelig at denne pasienten var så oppegående og klar at hun skjønte alvoret i situasjonen hun nå befant seg i. Men jeg er ikke redd. Jeg tenker at alle driter seg litt ut med alt dette maset. Det blir nok en litt pinlig stemning når de finner ut at de hadde vært litt vel dramatiske i vurderingene av det som kanskje bare er fordøyelsesbesvær. Jeg er ikke sikker, men man blir kanskje ikke lam av en promp. Noen kanskje sikler og snakker rart, men man får ikke lammelser. Her ligger jeg og har alt mitt på det tørre liksom, gråter, sikler og snakker som om jeg skulle hatt mer enn ett syndrom! 

Apropos det tørre, tenker jeg. Når jeg først ligger her i en ambulanse er jeg litt glad for at det er under ryddige forhold. At jeg ikke ligger her i avføring og urin og skammer meg med kroppsåpninger som lekker. Dette tror jeg skal gå bra når jeg får litt medisin! Kanskje jeg kan dra hjem i kveld? Lurer på om noen kan hente meg igjen om noen timer.

Vi er fremme og de jogger med meg på båren mot et kobbel av leger i hvite frakker som står og venter på rekke. Jeg kjenner nysgjerrige blikk fra folk vi passerer, rettet mot teamet av leger. Dette er akkurat som på TV. Jeg har lyst til å nynne en dramatisk introlåt fra en av disse sykehusseriene, og det hadde vært tøft om ambulansepersonellet backet meg opp ved å løpe i slow motion inn på mottaksrommet.

Men det er ingen som tuller nå.

Leger og sykepleiere hilser med navn og titler, de vil hjelpe meg over i en sykeseng, men jeg insisterer på å flytte meg selv fra båren og over til CT- maskinen. Jeg er ikke invalid her jeg ligger, så nå må vi alle ta å roe oss til helvete ned! bjeffer jeg sint inni meg, jeg begynner å bli mektig irritert over all hausingen rundt meg og jager alle vekk slik at jeg kan gå over i CT maskinen selv. 

Men så viser det seg at det høyre benet ikke lenger er i funksjon, jeg var litt invalid alikevel, og jeg må ta i mot hjelpen jeg ikke ville ha. Hva skjer? tenker jeg, mens sykepleierne drar meg fra en båre til en annen. 

Kan jeg ikke gå lenger?! 

En sykepleier vil sette et bånd med navn og personnummer rundt håndleddet mitt - Er du Siri Horvei Angelsnes? Jeg synes det høres litt rart ut, heter jeg Angelsnes? Siri var mer kjent, men Angelsnes? Jeg kjenner ikke igjen navnet, men jeg tror det er mitt for jeg regner ikke med at de driver med lurespørsmål akkurat nå. Personnummeret bekrefter jeg blindt, for jeg skjønte ikke engang hva han sa. Jeg er forvirret.

Samtidig står to leger står og stirrer på meg, og jeg stirrer tilbake. 

-Kan du lukke øynene for oss? 

Jeg lukker. 

-Kan du lukke begge øynene? 

Jeg lukker. 

-Det høyre også? 

Hva faen mener de? Jeg lukker jo som bare det!

Jeg ser på at legene konfererer med hverandre, og de virker rådville. Den ene fikler med pennen sin og den andre klør seg på haken. De jobber med opplysninger jeg ikke har gitt dem, opplysninger de kanskje har fått av venninnen min eller har fått oversendt med en journal. De stiller ja-og nei-spørsmål som jeg forsøker å svare på med kroppsspråket mitt komplementert med rare lyder hvor intensjonen var å svare slik jeg vanligvis ville gjort.  

-Du har MS, er det riktig? I ca. seks år?

Jeg nikker.

-Har du hatt problemer med å lukke det høyre øye før?

Jeg rister på hodet. 

-Kjenner du igjen symptomene på andre MS-attakker du har hatt før?

Ja, nummenhet og endret førlighet i bena er kjent, tenker jeg og forsøker å stryke meg på lårene for å illustrere, men armen beveger seg ikke. Jeg nikker for å bekrefte og håper på oppfølgingsspørsmål, men jeg innser at jeg rister på hodet i stedet for å nikke slik jeg hadde planer om.

Jeg begynner å bli desperat og prøver å gjøre det riktig, men det lar seg ikke gjøre. 

Tårene renner og gråten kommer naturlig denne gangen. 

-Men det har ikke vært som dette? Den ene legen hjelper meg og tørket tårene mine. 

Jeg bruker lydene som har erstattet ordene mine og håper hun vil forstå at hun er inne på noe.

 

"Fool enough to almost be it
Cool enough to not quite see it
Doomed
Pick your pockets full of sorrow
Run away with me tomorrow"

 

Smashing Pumpkins- Maynonaise


 

Explosions del 1

Det var søndag og jeg skulle være en ansvarlig voksen til en forandring, jeg skulle vaske kjøleskapet mitt. Jeg sorterte på benken, men måtte sortere litt på spisebordet og stuebordet og tv-benken også, da jeg fant ut at jeg skulle ta kjøkkenskapene samtidig. Ganske raskt så huset mitt ut som om jeg hadde trikset med granater og bommet hver gang.

Jeg kjente at jeg ble svakere i høyrehånden mens jeg vasket, hånden min klarte ikke helt å gripe rundt kluten og det var tungt å bevege den. Det var noe som ikke stemte, og jeg følte at jeg var alvorlig syk, jeg skjønte det var viktig å få hjelp raskt, men jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. 

Så jeg gjorde det det mest fornuftige i en nødsituasjon, jeg fortsatte å vaske kjøleskapet mitt mens jeg tenkte litt grundigere på at det kunne være noe som hastet. 

Som du skjønner av dette, så er jeg på ingen måte klartenkt under stress. Hvis ditt liv henger i en tynn tråd og jeg er den eneste som kan redde deg, så vil du ganske enkelt dø. Ikke stress meg, og henvend til noen andre! 

Hadde jeg jobbet i barnehage der en unge hadde blitt kvalt av ett eller annet som barn kan finne på å tette pusterøret sitt med, hadde jeg ringt foreldrene og bedt dem om å komme og hente problemet. Hadde jeg vært sykepleier og pasienten min hadde sprukket hovedpulsåra eller kastet opp blæra si, hadde jeg gått til lunsj og håpet på at pasienten ville besinne seg og blitt litt enklere å ha med og gjøre mens jeg var borte. Skjønner? Jeg er ikke din trygge havn når du er ute å svømmer. Ikke min heller.

Jeg skvatt til da jeg hørte noen gråte unaturlig høyt, spesielt da det viste seg at det var meg. Høye lyder kom ut av munnen min uten at jeg hjalp til det minste, og det skremte meg. Jeg hadde ingen volumkontroll eller mulighet til å samle meg, det var som om jeg registrerte meg selv i tredje person, gråtende høyt og panisk, vurderte meg selv og tenkte «Hva faen er det nå som skjer? Det er ingen grunn til å miste alle hemninger! Folk kan tro at det haster!» Men jeg ville ikke lystre meg, det var ingen kontakter som sto i mellom meg og jeg, noen hadde snublet i ledningen og jeg kunne bare se meg selv stå og rote alt til.

Jeg fikk varslet en venninne.

Jeg husker ikke alt som ble sagt og gjort frem og tilbake, og det tror jeg er like greit, men for å oppsummere høydepunktene, så var jeg opptatt av at det var rotete her, at jeg måtte vaske kjøleskapet, dessuten hadde jeg tørketrommelen på og det er jo farlig! Det kan begynne å brenne!

Mine prioriteringer ville gjort en husstellærer stolt, og dette var for meg, helt sikkert første tegn på hjerneskade. 

Min venninne tastet på mobilen

-Hva gjør du? snøvlet jeg og tørket litt sikkel fra munnviken.

-Ringer sykebil! 

-HÆ?! Jammen da kommer de jo hit! Jeg er faen ikke syk!

Jeg tenkte at jeg mye heller ville spise meg gjennom sikringsskapet eller klø meg forsiktig på øyeeplet med ett brekkjern enn at ambulansepersonalet skulle se meg i slike kaotiske omgivelser, og uten sminke, dessuten ville naboene se at jeg ble trillet inn i sykebilen og anta at jeg var syk! 

Jeg hørte kontrollspørsmål ble besvart; Kunne jeg smile? Rynke panna? Jeg satt ved siden av og vurderte mitt neste trekk.

- Liten kraft på høyre side.. 

- Litt skjev i ansiktet.. Faen, dette lovet ikke godt. Jeg begynte å pakke viktige ting jeg måtte ha med meg på sykehuset, og jeg begynte selvsagt med vippetangen for perfekte buede øyevipper. 

Nå har det seg sånn at jeg har ett aldri så stort problem med sykdom. Jeg liker ikke å sutre om det, liker ikke å snakke om det, liker ikke å kjenne på det, og jeg har aldri akseptert det. 

Hvis jeg er syk eller trist, hører du ikke fra meg på en stund. Ringer du og spør meg hvordan jeg har det, svarer jeg alltid «bra». 

Jeg tenkte derfor  at det kunne være like greit om jeg gikk ned for å møte sykebilen på busstoppet eller i ett ukjent nabolag, for så å sette meg inn helt vanlig, som en hvilken som helst frisk person som bare har en pause i ryddinga, og si at det er ikke så farlig altså! Jeg har det kjempebra! Jeg bare sikler uhemmet, smilet mitt er ikke fra øre til øre lenger, men fra øre til hals, og for all del! Ikke bry deg om du ikke skjønner hva jeg sier lenger, det var sikkert ikke viktig likevel! Kunne du forresten løfte armen min som henger der og skraper i gulvet?

Til min store lettelse kunne ikke sykebilen komme, det er tydeligvis ikke så farlig å ha alle symptomer på ett hjerneslag som tilsier at 113 må komme umiddelbart! Vi kunne heller ta på oss jakka, knyte dobbeltknute på skoa, samle sammen alle barna vi hadde laget selv, men hver for oss, og kjøre i 17 minutter til legevakten. Vi tullet og lo i bilen, om unger som lurer foreldrene sine og blir tatt på fersken, at jeg hørtes ut som en dust når jeg snakket, og herregud hvis dette er slag så dauer jeg, for hvor sexy er egentlig hjerneslag på en skala fra en til ti?!! Også tenkte jeg på at jeg sikkert var hjemme om et par timer og at nå er det greit om jeg ikke treffer på kjentfolk.

Alt blir et voldsomt sirkus når vi kommer på legevakten. Kroppen min og jeg gjør noe helt annet enn hva hjernen min og jeg hadde forventet av den, som om den hadde glemt å fortelle meg at det kanskje kunne bli i overkant mye grining og drama, og at jeg ganske enkelt burde holde meg for ørene og snu meg vekk. 

Jeg kunne ikke gjøre annet enn å vente og se hva jeg ville gjøre videre, jeg så meg selv holde fast i sykepleierens skjorte mens jeg prøvde å bruke telepati for å si unnskyld meg ett lite øyeblikk, men munnen min hyler så høyt, og jeg innser at jeg har en skikkelig «uglycry»
-Har vi en medisin mot det? Nå med en gang, for faen? For jeg sitter her og driter meg skikkelig ut med sånn hjerneslag og greier!

Jeg hadde ikke innsett det enda, men jeg var snart ferdig å tøyle meg selv. Dette ville ikke gå over av seg selv og stoltheten min skulle settes på en lang og hard prøve.

 
"Explosions...on the day you wake up
Needing somebody and you've learned
It's okay to be afraid
But it will never be the same
It will never be the same"
 
Ellie Goulding- Explosions


 


 

Leggskinnespetakkelet er så jævlig på min shitlist

Det kom en ny pasient på rehaben som så ut til å være pre- pensjonist, og jeg skal innrømme at det var en positiv overraskelse. Sånn helt til å begynne med. 

Nå viste det seg derimot at dette var en bølle med leggskinne og dårlig adferdskontroll. Jeg har faktisk aldri opplevd maken til uberegnelig og høylytt menneske, før jeg nå måtte dele lange og inaktive dager med et slikt. Vi gjorde alle et realt forsøk på ikke å provosere dette leggskinnespetakkelet mer enn nødvendig med vårt irriterende nærvær. Noen av oss klarte det bedre enn andre, men ingen av oss klarte det sånn kjempebra.

Man skulle tro at når man kommer på nye steder og inn i nye, allerede godt etablerte grupper, så justerer man seg litt etter forholdene. Selv om gruppene, som i dette tilfellet var ganske så stusselig, ga uttrykk for at den trengte en sterk og oppegående leder, så ville jeg tro at man kjenner litt på dynamikken og legger seg på omtrentlig nivå. 

Denne dama var ikke så pirkete på sosial etikette, og kom feiende inn på rehab og skulle låne penger til røyk, krevde hjelp til alt, nå med en eneste forbanna gang. Hun rev til seg fjernkontrollen og ba oss alle umiddelbart om å holde kjeft. Første dagen.

Jeg vet ikke om det var det lave energinivået i gjengen vår som gjorde at vi ikke gjorde opprør og satte henne på plass. Eller om det var at vi alle satt og venta på at noen andre skulle ta seg bryet med å risikere en blåveis for å fortelle henne hvor rullatoren skulle stå. 

Jeg tror at de fleste av oss syntes hun var såpass skummel og uforutsigbar og derfor holdt god avstand, samtidig som vi håpet innstendig på at de ansatte skulle drepe henne med feilmedisinering så vi kunne gå tilbake til å ha det trygt og kjedelig igjen.

Leggskinnespetakkelet proklamerte straks at hun ikke kunne fordra smør, så hvis hun ikke fikk brødskiver uten smør, så ville hun bli skikkelig, skikkelig forbanna. Med dette forklart i klartekst, ordnet kjøkkenet med egne brødskiver til henne, uten smør.

Men dette var ganske enkelt ikke bra nok. Det viste seg at under enkelte påleggstyper ville hun bli skikkelig, skikkelig forbanna hvis det ikke var smør. Enkelte påleggstyper krevde et helt spesielt underlag, og da er det ikke greit å tygge tørr brødskive for svarte helvete! 

Med flere klartekster å forholde seg til, ble kjøkkenet forståelig nok forvirret og kludra til bestillingen hennes hver eneste dag. 

Leggskinnespetakkelet så ingen grunn til å la noe passere. Ikke en eneste gang.  

-HVA ER DETTE?! brølte hun og boret fingeren demonstrativt i brødskiven og skrudde kneipskiva i fillebiter. 

-ER DET SÅ VANSKELIG Å SKJØNNE AT BRØDSKIVE MED OST MÅ HA SMØR UNDER?! 

Vi stirret på henne og den ødelagte brødskiven som nå var tredd på fingeren hennes. Men Knut reagerte ikke, han satt i sin egen lille verden, der alt var opp ned og bak frem, i en verden der alt var helt tullerusk og ikke hang på greip. Han rørte teposen forvirret rundt i koppen sin med kniven, mens han forsøkte å komme på hva han hadde glemt for å gjøre det drikkbart. 

Jeg var overrasket over opptrinnet, da det ble gjort klinkende klart ved frokosten i går, at det vel og merke IKKE med store bokstaver, skulle være smør under osten hennes, men da var det nøkkelost. Det er vel kanskje noen underkategorier av primærpålegg, og dermed er det flere variasjoner på bruken av smør til disse. Nøkkelost er jo en avart av hvitosten og krever helt egne retningslinjer. Helt sikkert. 

Det er nok lettere å være rakettforsker enn å jobbe på rehabkjøkkenet så lenge denne pasienten er her med sine avanserte retningslinjer og føringer for smaksløkene sine. Det er jammen ikke lett å være medpasient heller, når man ikke kan fordøye maten sin i fred og ro, fordi man må stoppe seg selv fra å tvinge brødskiver i kjeften på andre, på en ganske så ugrei måte. De lystene er faktisk helt naturlige og kan dukke opp når noen bråker til tilværelsen din, som er ganske rotete i utgangspunktet, og det man trenger er litt sinnsro rundt en brødskive og jævla forbanna kopp med helvetes grønn te.

Vi begynte å tygge igjen. Noen sprang etter smør, mens en annen helte kokt vann i koppen til Knut. Knut forsto med ett koblingen mellom teposen og vannet og utbrøt et selvtilfreds «Aaaa- ha!». Samtidig tok Jerry kniven ut av nevene til Knut og erstattet den med en liten skje, før han rakk å stikke hull på teposen sin. Dette var også et forklarende Aha-moment for Knut, og ansiktet hans viste tydelig hvor fornøyd han var med seg selv og fremskrittene sine.

Vi spiste videre i stillhet og unngikk blikket til spetakkelet, men hun var fortsatt fly forbanna og ønsket en fortgang og bedre flyt i serveringen. Hun brøler ut ordene som om de var fulle av sprengstoff. -HVOR ER JUICEN?  Poff!  -HVOR ER SALTET? FÅ DET! Poff- poff! -KAN DU LUKKE MUNNEN DIN NÅR DU SPISER ELLER? 

Ka-faens-Poff.

Nå er det nok! Leggskinnespetakkelet er så jævlig på min shitlist! Den siste ladningen var rettet mot Knut, og siden Knut er beste-rehabvennen min og jeg er sursildpusheren hans, satte jeg et advarende og drepende blikk i henne. Man kjefter ikke på Knut! Mitt eneste rene og tydelige ord, Faen, ville ikke dekke det jeg tenkte nå. Flere ord har jeg ikke for å sette en bråstans på leggskinnebølla, men nå er det faen hakke meg nok! Et ord til så blir det månelyst her! 

Det fortsatte bare å være helt vanlig dagslys mens vi spiste, men det var nok ikke fordi blikket mitt hadde skremt henne til å klappe hardt igjen. Men fordi hun var opptatt med å tygge alle de brødskivene som ikke var bra nok ved starten av frokosten, og samle opp energi til mer bråk utover dagen. Knut skulte fornærmet bort på bølla helt til han fikk øye på sursilden som sto på bordet; det var nok til å lede han over på andre og mer hyggeligere tanker og han lyste opp og utbrøt «Jajaja! Hurra! ja!» samtidig som han glemte alt vondt i livet og gravde sursild over på fatet sitt mens han smilte så bredt at han nesten revnet. 

Vi tygget og drakk. Vi siklet og kvaltes litt på brødskivene med våre defekte spiserør en liten stund, mens sykepleierne delte ut medisiner og lakserolje. Vi fikk andre ting å tenke på en liten stund. I hvert fall Willy, som hadde glemt at han hadde drukket sin dose med lakserolje, og trodde at de doseringsbegerne som sto til høyre og venstre for han også var beregnet til han.
Jeg ble i bedre humør jeg også, for feilberegningene til Willy ga dagen gode utsikter for underholdning for meg.

"So while you sit back and wonder why
I got this fucking thorn in my side"

Beastie Boys- Sabotage


 

Mitt hjärta blöder

Etter innlegget der jeg beskriver den voldsomme mishandlingen min søster utførte på meg i barndommen, har jeg mottatt en rekke reaksjoner. Fra min søster.

Jeg har forsøkt å berolige henne med at alle rødhåra unger er svært voldelige! Hadde foreldre kunnet se på fostervannsprøver at man ventet et barn med rødt hår, hadde flere tatt abort og det hadde blitt mindre krig i verden! Volden lå liksom bare latent i deg som barn!

Dette ble overraskende nok lite godt mottatt.

Min søster vil altså ha seg frabedt at hennes karakter blir tilgriset med alskens stempler og diagnoser, og ønsker med dette å få belyst en episode der hun lå i fosterstilling og spydde over stuens vegg-til-vegg-teppe etter et ufint møte med meg.

Jeg husker dessverre ikke historien og kan derfor ikke hjelpe henne.

 
Jeg sier som Veronica Maggio. Mitt hjärta blöder

 

Når det er sagt, ønsket min søster at jeg understreket at jeg til tider kan ha en noe selektiv hukommelse.

Les mer i arkivet » September 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits